Reisebrev V - November og Desember 2005
Gran Canaria - Atlanterhavskrysning - St. Lucia - Bequia

Nå er vi kommet frem. Slik kjentes det da vi ankom Admirality Bay og Bequia på Bitte Lille Julaften.

 

Gran Canaria

Utstyr til båt og kritiske motorproblemer

I Las Palmas var det mye som skulle gjøres med båten. ARC har strenge sikkerhetsregler og vi måtte supplere en god del. Dynamoen på motoren brente opp på vei fra Madeira og ble byttet ut med en tretrinns dynamo i Las Palmas. Vi fikk laget en bimini (soltak over cock-pit). I tillegg var det en hel del andre ting som skulle kjøpes inn og så monteres eller stues bort. Og ting tar tid i Las Palmas båtbutikker.

 

Første gang vi skulle i båtbutikken hadde vi forberedt oss med en lang liste. Naive som vi var, trodde vi at vi skulle få med oss alt som ikke måtte bestilles. Vi ble betjent av Enrique, broren til innehaveren Juan Carlos. Etter fire-fem ting på listen ble Ricky (kallenavnet til Enrique) for rastløs og måtte bort å prate litt med noen andre. Vi stod tålmodig og ventet. Han kom etter hvert tilbake og hjalp oss videre, men måtte ha noen avstikkere innimellom. Etter 2 timer i butikken forstod vi at vi måtte fortsette med listen en annen dag. Skal noe bestilles, er det bare å være tålmodig. Vi lærte oss etter hvert sjargongen:

 

Manjana (i morgen) = kom og spør meg igjen i morgen

Manjana, manjana (i overmorgen) = kom og spør meg igjen i morgen

I will call you (uten at de har nummeret ditt eller spør etter det) = kom og spør meg igjen i morgen

 

Skal butikken bestille noe for deg, må du med andre ord komme hver dag og sjekke, aller helst en gang før og en gang etter siestaen. Svein-Hugo var innom båtbutikken så å si hver dag i 7 uker, av og til 2 ganger om dagen. Etter hvert var han på fornavn med alle i butikken, så når båtbutikken var sponsor for et av ARC-partyene ble vi overstrømmende mottatt. Men så la vi også igjen en god slump med penger i butikken…

 

Den nye tretrinns dynamoen ble montert sammen med en av/på-bryter. Det gir oss muligheten til å skru av dynamoen for å få mer motorkraft ved behov, for eksempel i dårlig vær. Vi seilte ut for å teste den nye tretrinns dynamoen, og var ikke fornøyde. Tidligere har maks turtall vært rundt 3 400 – 3 500. Nå fikk vi den ikke opp i mer enn 2 500 med dynamo og 2 900 uten dynamo! Noe må ha skjedd. Så gikk tiden med til å vente på at teknikerne skulle komme tilbake…

 

Vi hadde opprinnelig planlagt å seile rundt på flere av Kanariøyene. Særlig La Gomera stod høyt på ønskelisten. Etter hvert som vi langsomt fikk utstyrt båten og ventet på teknikere, forstod vi at det høyst kunne bli en tur til sydsiden av Gran Canaria. Etter at turtallsproblematikken dukket opp forstod vi at det også måtte skrinlegges. I tillegg har vi et (gammelt) problem med at motoren går varm. Hjemme i Norge er det ikke et så stort problem, men med vanntemperaturer på i underkant av 30 °C er det verre.

 

Vi ble således værende i Las Palmas og ventet på teknikerne… Når de endelig dukket opp, fant vi ut at det ikke er noe galt med dynamoen. Så da stod vi der med et ukjent problem. Vi fikk tak i Yanmar-agenten i Las Palmas og de sendte oss et par teknikere. De tittet litt på motoren og sa ”No Problemas” og gikk igjen. Da var det 5 dager igjen til starten. Etter mange telefonsamtaler (det tok tid å få de til å høre på hva som var problemet med motoren!), ringte de med kontoret i Madrid før de kom tilbake og skiftet termostaten. Det gjorde de 2 dager før starten. Selvsagt hjalp det ikke. Problemet med endringen i turtall tror vi ikke de fikk med seg i det hele tatt!

 

Svein-Hugo diskuterte motorproblemene med andre seilere på brygga. Hans i nederlandske Pim har drevet en fabrikk i Nederland som produserte maskiner. Han kom med nyttige råd og var til stor hjelp.

Spørsmålet var: Tør vi å legge ut på en Atlanterhavskrysning med en motor som ikke fungerer 100 %? Vi skulle selvsagt seile, men vi trenger motoren for ladning av batteriene. Det er essensielt med strøm til lanterner og instrumenter om bord under krysningen.

 

Løsningen ble dyr. Dagen før starten, lørdag 19. november, kjøpte vi inn et bærbart aggregat som går på bensin. På ettermiddagen testet vi det. Det virket ikke. Svein-Hugo rakk butikken før de stengte, men de hadde ikke flere av samme type. Vi endte derfor opp med et større aggregat mot et lite tillegg i prisen…

 

Mat & drikke

Vin er dyrt og vanskelig å få tak i i Karibia. Hadde vi hørt. Vi måtte derfor ha med masse vin. 30 flasker, mente kapteinen. Altfor lite, mente jeg. Etter å ha vist kapteinen regnestykkene på hva vi ”trenger”, gikk han til slutt med på 100 flasker, og det kan jeg leve med.

 

Men det holder jo ikke med bare vin over Atlanteren. Jeg satte opp lange lister over hvilke matvarer vi pleier å bruke, jeg kjøpte inn ulike typer boksemat og andre ukjente langtidsholdbare produkter for testing. Noe var bra og noe gikk rett i søpla etter en liten bit.

 

De siste 2-3 ukene før starten var jeg stadig vekk på Hiper Dino og El Corte Ingles og fylte vogn etter vogn til randen. I motsetning til hjemme i Norge, slipper man heldigvis å bære med seg maten hjem selv. Butikkene i Las Palmas har bra ordninger for levering av mat. Handler du for mer enn € 60 (og det er jo ingenting når en skal på tur!), leverer de gratis til båten. Men stue bort må man gjøre selv…

 

ARC

Som tidligere nevnt hadde vi meldt oss på i ARC 2005 – Atlantic Rally for Cruisers fra Las Palmas til St. Lucia. Starten skulle gå 20. november.

 

De siste 3-4 ukene før ARC startet 20. november dukket det stadig opp flere ARC-deltakere, og mandag 7. november åpnet ARC-kontoret i Las Palmas. ARC arrangerte flere seminarer med aktuelle temaer for turen. Vi deltok blant annet på seminarer om proviantering, rigging, været over Atlanteren og medvindsseiling (viste seg å være mest reklame for Parasail, en slags spinnaker med en liten paraglider på tvers litt under toppen av seilet og i følge foredragsholderen det eneste som fungerte på et Atlanterhavsoverfart!).

På kveldene var det Happy Hour på barene rundt marinaen og forskjellige fester for deltakerne.

Søndag 13. november var det offisiell åpning av ARC 2005. Da gikk vi i tog med flagg – akkurat som de gjør i OL! Norske flaggbærere var tvillingene Hedda og Marita (6) fra Blue Marlin.

 

Vi er fornøyde med opplegget til ARC. De har en profesjonell organisasjon og står på for deltakerne. Båten gjennomgikk en sikkerhetssjekk av ARCs inspektører. ARCs liste til krav om sikkerhetsutstyr inneholdt flere ting som vi ikke har tenkt på selv, men som vi nå er svært glade for å ha installert. Deltakelsen i ARC fikk også pushet oss til å få på plass alle sikkerhetsdetaljene før overfarten.

 

Vi fikk seile over sammen med en stor flåte, noe som gir en ekstra sikkerhet. Med daglig radiokontakt og posisjonsrapportering følte vi oss trygge underveis. ARC sendte også ut daglige værmeldinger og vi fikk fulgt godt med på begge de tropiske stormene, Delta og Epsilon, som herjet mens vi seilte over. Begge stormene nådde for øvrig orkan styrke.

 

På grunn av høy vanntemperatur i Karibia, var det i år større sjanse for tropiske stormer og orkaner enn normalt på denne tiden. Veldig mange av båtene valgte derfor en sydlig rute om Kapp Verde for å unngå dårlig vær. Vi så derfor mange båter på veien over.

 

Vi var i år 15 norske båter med, og startet derfor et eget norsk radionett på veien over. Det norske radionettet skulle vise seg å bli et av de daglige høydepunktene underveis.

 

Mannskapet

Jonas Heggli og Stig Toldnæs kom til Las Palmas 16. november for å være med på overfarten. De gledet seg som unger før julaften! Vi er utrolig heldige som fikk med oss disse to entusiastiske gutta på tur over Atlanteren.

 

På grunn av de uforutsette motorproblemene hadde vi fortsatt en lang liste over gjøremål når Jonas og Stig kom. De gjøv løs på oppgavene med stor iver. Dette var en enorm lettelse særlig for Svein-Hugo.

 

Atlanterhavskrysningen

Turen over Atlanteren, eller Blåmyra som den kalles blant sjøfolk, ble tøffere enn vi hadde trodd. En som seilte turen for 27. gang, uttalte at han aldri har opplevd tøffere overfart tidligere. Svein-Hugo ble syk 3-4 dager etter at vi forlot Las Palmas, og var fortsatt ikke frisk når vi ankom St. Lucia. Vi tror det må ha vært et slags virus som gjorde at han ble utmattet av de minste oppgaver. På sjøen er det vanskelig å få ordentlig hvile og kroppen får ikke restituert seg. Kroppen bruker musklene hele tiden når senga ikke står i ro.

 

Jeg bekymret meg for Svein-Hugo, og stemte for å bli noen dager på Kapp Verde da vi stoppet der for å etterfylle diesel. I det minste syntes jeg at han skulle oppsøke lege. Svein-Hugo var derimot fast bestemt på å fortsette med en gang. Det samme var Stig og Jonas som med en gang tilbød seg å gå flere vakter.

Vi endret vaktsystemet, og delte døgnet opp i 4-timersvakter på Stig, Jonas og meg. Svein-Hugo tok noen vakter innimellom når han var i form til det. Når været var som verst, sov han på benken ute under mine vakter.

 

Den siste uken var vi slitne, galgenhumoren florerte og etter 2 døgn med hardvindseil ble følgende tekst skrevet:

 

Kan noen sjekke reisebrosjyrene for oss? Står det noe der i liten skrift som vi ikke har fått med oss? Vi mener det stod vind 10-15 knop, og ikke 10-15 m/s. Dessuten skulle vi få bruke lettvindsseil hele veien. Det stod ingenting om hardvindseil og flere døgn i strekk med kuling. Og hvor er medstrømmen på 0,5-1 knop? Hittil har vi hatt mest motstrøm, noe loggen vitner om. Soling på dekk har ikke vært mulig sånn som båten slenger seg rundt i bølgene, ikke uten å binde seg godt fast i alle fall. Vi har ikke sett noe som tyder på at bikinidamene i brosjyrene er bundet fast til dekk. Dette begynner å lukte som en sak for reiseklagenemnda.

 

Via SSB-radioen sendte vi en daglig logg fra Atlanterhavskrysningen som Lasse la ut på www.sedna.no.

 

St. Lucia

Rodney Bay

Det var fint å se Mamma og Pappa igjen på St. Lucia. De kom til St. Lucia allerede 7. desember og hadde nyttet ventetiden til å spille golf. På hotellet var det PC med internett og de sjekket loggene våre daglig for å se hvordan vi lå an. ARC-kontoret var svært hjelpsomme og skulle ringe de på hotellet når det var rundt 2 timer til vi kom inn. Mamma og Pappa kom også i kontakt med mange av de andre norske seilerne som kom inn før oss. De siste par timene før vi kom inn hadde de vært om bord i Hurra! sammen med Kristin og Lucas. På VHFen fulgte de med oss inn.

 

Svein-Hugo og jeg tok inn på samme hotell som foreldrene mine. Jeg syntes jeg hadde fortjent det etter 3 ½ uke på sjøen! Svein-Hugo hadde også godt av å få slappe av i en god seng som ikke beveger seg i et stille soverom med air-conditon.

Stig flyttet inn på hotellet til Kristin og Lucas, mens Jonas bodde i båten.

 

Sedna var nest siste norske båt over mållinjen i Rodney Bay. Dagen etter vår ankomst kom den siste norske båten inn. Vanvara med kaptein Jørgen, Anne, Julie og Jarle om bord fikk en varm velkomst. Det var fint å få være med å ta i mot en norsk båt etter den fantastiske velkomsten vi selv hadde fått.

 

Legebesøk

Etter et par dager på St. Lucia, bestemte vi oss for å oppsøke lege. Vi gikk til den offentlige poliklinikken. Der tok de personaliene til Svein-Hugo, han betalte EC$ 50 (ca. 130 kr) og ble vist til venterommet. Der satt vi i 10 minutter før han kom inn til en sykepleier som målte blodtrykket hans. Så var det ut på venterommet igjen i rundt 10 minutter før vi kom inn til legen. Han spurte om symptomer etc., målte pulsen, lyttet på brystet og målte blodsukkeret. Svein-Hugo fikk 3 valium for å sikre nattesøvnen de neste nettene og beskjed om å holde seg mest mulig i ro på et kjølig sted. Ble han ikke bedre over helgen skulle han komme tilbake for ytterligere tester.

Hotellopphold og valium fungerte bra, og Svein-Hugo er så godt som ny igjen!

 

Vi er imponerte over helsevesenet på St. Lucia. Under en halv time fra du kommer inn uten avtale til du ser legen. Det hadde ikke skjedd i Norge.

 

Castris

Castris er hovedstaden på St. Lucia. Mamma, Svein-Hugo og jeg tok lokalbussen inn til byen sammen med Eli og Rolf fra Sterna. Vi besøkte det lokale markedet og vandret rundt i gatene. Det var brennende varmt og støvete. Det lokale gatekjøkkenet vi hadde fått anbefalt var stengt. En pizzarestaurant hadde ikke pizza igjen, så vi spiste lunch på Kentucky Fried Chicken. Jeg kunne sikkert ha skrevet mer om Castris, men ordet ”trist” oppsummerer våre inntrykk.

 

Soufriere

Etter en uke i Rodney Bay fikk vi lempet golfutstyret og koffertene til Mamma og Pappa om bord i Sedna og seilte sørover mot Bequia. Etter å ha sjekket ut i Rodney Bay om morgenen hadde vi 24 timer før vi måtte forlate St. Lucia. Vi bestemte oss derfor for å ligge natten over i bukten ved Soufriere, en liten by sydvest på St. Lucia. Ved siden av ser man the Pitons, to høye vulkanfjell med karakteristiske topper. Vi la oss på bøye i bukta utenfor Soufriere, badet, spiste en bedre middag og slappet av. På kvelden ble vi invitert over i Sterna på et glass vin.

 

Etter mørkets frembrudd ankom Blå. Det var vanskelig å finne en ledig bøye, så de la seg sammen med oss. Barnebarna (Tiril og storebroren hennes) sang Santa Lucia-sangen for oss med lys i hånden.

 

Bequia

Morgenen etter satte vi seil kl.06:50! Dagsetappen ned til Bequia ble målt til 55 nm og vi ville være sikre på å komme frem før det ble mørkt ved 18-tiden. Seilasen til Bequia gikk fint og vi fant oss en fin ankringsplass i Admirality Bay mellom de norske båtene Sterna og Don’t Worry.

 

Det var veldig moro å se Don’t Worry med Anders og Elisabeth. De bodde på Aker Brygge i vinter og vi var på avskjedsfesten deres i Oslo i mai før de tok fly over til Florida der de hadde kjøpt ny båt. De har seilt rundt i Venezuela og Karibia i flere måneder allerede, og har mange gode tips og råd til oss ferskingene.

 

Så snart vi hadde kastet anker kom ekteparet fra den norske båten Anna bort. De informerte oss om juleselskapet hos Mariann midt på dagen julaften, samt grillfesten på stranden om kvelden.

 

Dagene her på Bequia med Mamma, Pappa og Jonas var helt fantastiske. Vi har badet og snorklet masse. Vi har leid bil med sjåfør og besøkt The Old Hegg Turtle Sanctuary, en skilpaddefarm. De henter nyklekkede skilpadder på strendene i området og tar vare på de til de er 4 år gamle. Da blir skilpaddene satt ut igjen på den stranden de ble funnet. Skilpadder er kjønnsmodne når de er 25 år. De vil da komme tilbake til den strander der de selv ble klekket ut for å legge egg. Ildsjelen på skilpaddefarmen har holdt på i 10 år, så det er enda 15 år til han kan se resultatene av forsøket på å redde skilpaddene.

 

Julaften ble feiret i flere omganger. Midt på dagen var alle skandinaviske seilere invitert til Mariann i Why Knot Lane. Hun serverte rødvinsgløgg og pepperkaker med blåskimmelost. Det var utlodning av medbragte gevinster til inntekt for handikappede.

På ettermiddagen hadde vi kaffe og kaker om bord i Sedna med åpning av julegaver. Et julaften-bad ble det også tid til.

På kvelden var det stor grillfest på stranden med medbrakt vin, øl og aquavit.

 

Mamma, Pappa og Jonas skulle fly hjem 28.12. fra St. Lucia og fikk haike med Mia, en norsk båt som skulle til St. Lucia for å hente mannskap. Kurt og Eva fra Fatuhiva, Jack fra Blue Marlin og en jente fra Empire var også med Mia og kaptein Harald til St. Lucia.

Det var trist når de dro hjem, og det er litt rart å være bare oss to i Sedna etter 6 uker med mannskap. Men det er store muligheter for at vi snart får besøk igjen, og det gleder vi oss til.

 

Nyttårsaften planlegger vi grilling på stranda med andre seilere. Vi har gjort avtale med kokken fra julaften og har bestilt 40 hummer for grilling.

 

Godt nytt år!

 

Drikkevann til turen

 

Oppbevaring av ris

 

Vasking av kjølsvin og stuing av vann

 

Sjekking av rigg

 

Svein-Hugo med Anne og Reinhard fra Free Sandy

 

Åpningsseremoni

 

Kristian, Jonas og Kristian

 

Vasking av poteter

 

Klargjøring av Sedna

 

Siste mannskapsbilde i Las Palmas

 

Fruktnett i taket

 

Vanvara i mål

 

Ragnhild og Jonas på stranden i Rodney Bay

 

Taxi-docken ved Eagles Inn

 

Hummermåltid

 

Pappa og the Pitons

 

På balkongen til Mariann julaften

 

Juletreet på Sedna

 

Julaftenbadet

 

På fortet

 

Bagasjetransport