Reisebrev X

Reisebrev X - 6.-29. april 2006
Statia - Saba - Sint Maarten

De siste ukene i Karibia tilbrakte vi på tre av øyene i de Nederlandske Antillene. Statia har en spennende historie, en flott marinepark og bier i fjellet. Saba sjarmerte oss i senk og ble straks en av våre favoritter. På Sint Maarten dominerer masseturisme, tax free butikker og kasinoer med blinkende lysreklame. Her forberedte vi oss selv og båten på en ny atlanterhavskrysning.

St. Eustatius (Statia)

Statia er en liten, sjarmerende øy med 2 700 innbyggere. Fra ankringsplassen i Oranje Baai ser man en lang klippe bak sandstranden. Noen bygninger klorer seg fast mellom gamle steinruiner som ligger halvveis ute i sjøen. På toppen av klippen skimtes den øvre byen Oranjestad. Øst på øya ser vi vulkanen the Quill som rager 600 m til værs.

Statias storhetstid varte fra midten til slutten av 1700-tallet. I denne perioden kriget Europas storhetsmakter med hverandre. England forsøkte i tillegg å slå ned på opprøret i Amerika. Storhetsmaktene ville ikke at deres kolonier skulle handle med fienden og satte opp skatter og avgifter på handelen. Nederland holdt seg nøytrale i denne perioden og åpnet Statia som en fri havn. På Statia ble det mulig å selge og kjøpe alle slags varer så lenge papirene var i orden. Nasjoner som lå i krig med hverandre kunne handle med Statia. Papirer fra Statia ble derfor koblet til varer produsert i andre land. I 1770 produserte for eksempel Statia 600 000 pund sukker, mens de eksporterte 20 millioner pund. Dette var offisielt godkjent smugling, og de rundt 8 000 nederlandske, engelske og jødiske innbyggerne ble rike. Statia ble kjent som Golden Rock.

I 1776 seilte det amerikanske handelsskipet Andrew Doria inn i Oranje Baai og skjøt en salutt. Guvernør de Graff var usikker, men valgte å gjengjelde salutten, om enn med to færre kanoner. Det han ikke var klar over, var at Andrew Doria var under kommando av en opprører som var kaptein i den amerikanske marinen. Statia ble dermed den første nasjonen til å saluttere et amerikansk marinefartøy. Britene syntes ikke noe om dette, og enda mindre om at et amerikansk skip senere kapret et britisk skip og seilte det til Amerika. Disse to hendelsene i tillegg til at Statia solgte våpen til de amerikanske opprørstyrkene, førte til krig mellom Storbritannia og Nederland.

Admiral Rodney seilte til Statia og Statia overga seg. Alle skip og lagerhus ble konfiskert, men britene fant mindre penger og verdier enn de hadde forventet. Rodney la merke til at det ble holdt svært mange begravelser i forhold til innbyggertallet. Han beordret at en begravelse skulle stanses og åpnet kisten. Kisten var full av mynter og smykker. Litt graving på kirkegården avslørte mer. Rodney arresterte et hundre jødiske menn for deportasjon. Sydd inn i klærne deres fant britene 8 000 pund sterling til. Rodney stakk pengene i egen lomme før han deporterte fangene til St. Kitts. Han holdt så en stor auksjon som innbrakte Rodney og hans mannskap en formue. Dette var ikke veldig populært blant de britiske innbyggerne på Statia. Rodney ble saksøkt og spørsmål ble stilt i parlamentet hjemme i England. Heldigvis for Rodney vant han det viktige slaget om the Saintes, og alt ble tilgitt.

På slutten av 1700-tallet var Statia igjen nederlandsk og handelen florerte, men tidlig på 1800-tallet endret det politiske og økonomiske klimaet seg i Karibia. Statias rolle som Karibias handelssentrum opphørte og en lang nedgangsperiode med stor emigrasjon begynte. Lagerhusene som var blitt bygd på sand under klippen langs sjøen sank sakte, men sikkert og påfølgende orkaner ødela den nedre byen ved sjøen. I dag kan man fortsatt se noen av ruinene.

Bier på the Quill

Sammen med Kari og Eilif i Blå seilte vi fra St. Kitts til Statia. Vi plukket opp en bøye og lå trygt og godt i Oranje Baai. Morgen etter tok vi på oss fjellstøvler og gjorde oss klare til å bestige the Quill. Vi tok jolla inn til havna, fikk sjekket inn hos tollvesenet og fant kontoret for St. Eustatius National Park. Her kjøpte vi hvert vårt turpass (gyldig i 1 år!), og startet på første etappe opp stien til Oranjestad. Vi var snart oppe på platået og fulgte skiltene mot the Quill. En bil med rødekors-symbol kommer opp på siden av oss og en dame i uniform ruller ned vinduet. Hun skal sikker forsikre seg om at vi har med nok vann, tenkte jeg, men neida. Hun vil bare advare oss om at det er ekstremt mye bier på fjellet. Det er ikke noe farlig bare vi er stille og ikke bråker. Prating, skrik og skrål tiltrekker seg visst biene. Bier, ja, det er jeg ikke veldig glad i… Er det bier hele veien opp, spurte jeg. Ja, det er bier hele veien, sa sykepleieren. Tøff i trynet fortsatte jeg sammen med de andre. Snart var vi over på skogstier. Og her så vi (jeg) biene. Det var ganske mange. Hmm. Nei, dette vil jeg ikke. Jeg snur, sa jeg. De tre andre har ingen bi-fobi og fortsatte oppover. Senere fikk jeg selvsagt høre at det ikke hadde vært bier etter at de kom ut av det partiet jeg snudde midtveis i. Jaja, i stedet fikk jeg sett meg ekstra godt om på St. Eustatius Historical Foundation Museum og ble lommekjent i den lille byen.

Kari, Eilif og Svein-Hugo hadde en fin tur opp på the Quill. Underveis så de mange krepsliknende dyr som bodde i skjell. De lurte fælt på hvordan disse dyrene hadde kommet seg opp på 5-600 m, men kom ikke frem til noen konklusjon som hørtes plausibel.

Dagen etter var Svein-Hugo på dykkertur med Golden Rock Divers. De dro ut i marineparken ved Oranje Baai. Her var det mye smått og spennende å se.

Om kvelden ba vi Kari og Eilif på tradisjonell norsk mat om bord i Sedna – Toro tomatsuppe med makaroni og pannekaker. Jo lengre vi er hjemmefra, jo bedre smaker det!

Saba

Nederlandske Saba er med sine 13 kvadratkilometer den minste av de bebodde øyene i Karibia. Øya er en stor vulkan og har flere topper og kupler (”plugger”). Vulkanen har ligget i ro de siste 5 000 årene. Sabas Mount Scenery er det høyeste fjellet i det nederlandske kongedømmet med sine 877 meter. Skråningene er bratte, noen steder mer enn 60°. Flere daler eller raviner løper ned fjellsidene. Det er noen få flatere platåer, de to største er the Bottom og Flat Point.

Det er to ankringsplasser på Saba. I Fort Bay på sydsiden er det bygget en liten havn, men det er lite plass til ankring for gjestende båter. Denne plassen er derfor bare anbefalt i sterk nordavind. Den mest brukte ankringsplassen på Saba er på vestsiden av øya fra Ladder Bay til Wells Bay. Her er det lagt ut bøyer til besøkende båter. Det er en dingytur på 1-2 nm rundt til sydsiden og Fort Bay, men i fint vær kan man ta jolla inn til land i Ladder Bay og gå opp the Ladder. The Ladder er en trapp som fører fra sjøen og opp til Bottom. Dette var den første atkomstveien til Saba. Trappa er hugget ut i stein og den går rett oppover fra sjøen. Før havnen i Fort Bay ble bygget, ble the Ladder brukt til å frakte varer og folk opp til Bottom når sjøen var for røff til å gå i land i Fort Bay.

Nederlandske veieksperter var overbevist om at det ikke kunne bygges veier på Saba på grunn av øyas bratte terreng. Josephus ”Lambee” Hassell tok derfor et korrespondansekurs i veibygging. Under hans ledelse bygget innbyggerne på Saba The Road fra Fort Bay til Bottom. Denne første veistrekningen stod ferdig i 1943 og i 1950 var veinettet mellom landsbyene ferdigstilt. Den første bilen kom til Saba i 1947.

Sammen med Blå ankret vi opp i Ladder Bay på 12 meters dyp. Vannet er krystallklart og vi hadde ingen problemer med å se hvordan ankeret la seg. Fra dekk. Svein-Hugo tok allikevel på seg snorkleutstyret og jumpet uti. Han fulgte kjettingen nedover. Ankeret lå godt begravd i hardpakket sand.

Sightseeing med Garvis

Morgenen etter tok vi jolla inn til stranda under the Ladder og klatret opp til Bottom. Det var mange trinn i varmen, og pusten gikk litt tungt! Vi ruslet gjennom Bottom og beundret husfasader, steingjerder og blomsterbed i alle regnbuens farger. Husene på Saba er hvite med røde tak. De fleste husene har grønne vinduskarmer og dører. Alle vi møter hilser, smiler og vinker. En lastebilsjåfør stopper og spør om vi vil sitte på ned til Fort Bay. Førsteinntrykket av Saba er litt Kardemommeby og veldig sjarmerende. Her liker vi oss! I Fort Bay sjekker vi inn hos Harbour Master. Han ringer en taxi for oss og Garvis Hassell tar oss med rundt på øya. Garvis er fjerdegenerasjons Sababeboer og har mye å fortelle.

Det bor i dag rundt 1 500 mennesker på øya og det er fire landsbyer. Den største er Windwardside. Her er det flere butikker og restauranter, bank og postkontor. The Bottom var den første landsbyen som ble etablert på Saba rundt 1640. I dag er den Sabas nest største landsby og administrasjonen holder til her. St. John’s ligger på veien mellom Bottom og Windwardside, mens Hell’s Gate ligger på veien fra Windwardside til flyplassen. I følge Garvis fikk Hell’s Gate navnet sitt på grunn av at den lå vanskelig til. Man måtte bokstavelig talt klatre opp fjellvegger for å komme til landsbyen, og uttrykk som ”Hell, I have to go over there” var ikke uvanlig. Derav navnet Hell’s Gate.

Folk er fleksible på Saba. Mens vi spiser en nydelig tilberedt lunch i Windwardside, gjør Garvis unna et par andre taxiturer. Vi møtes igjen ved posthuset som avtalt og fortsetter rundturen. Han kjører til Hell’s Gate og viser oss huset sitt. I klart vær kan han se til Sint Maarten, St. Barth, Nevis, St. Kitts og Statia fra verandaen. Under oss ser vi flyplassen med sin 400 m korte rullebane nede på Flat Point. Her tar det av og lander Twin Otter fly med 19 passasjerer (slike fly som Widerø brukte tidligere). Eilif har flygersertifikat og syntes at banen på Montserrat med sine 600 m var i korteste laget… Men så hender det jo at flyene ikke får tatt av eller landet på Saba, da.

Garvis slipper oss av på toppen av the Ladder, og vi går ned trappene til stranden igjen. Nedover er det lår og knær som sliter mest. Vi finner igjen jollene våre, kommer oss ut gjennom brenningene og er snart tilbake i Blå og Sedna.

Dykking & Mount Scenery

Morgenen etter har Svein-Hugo meldt seg på dykkertur. Sikten i sjøen rundt Saba er enestående med et minimum på 20 meter, og det er mange spektakulære dykkersiter her. Mens Svein-Hugo gleder seg vilt til å dykke på noen av Karibias beste dykkersiter, tar Kari, Eilif og jeg jolla inn til Fort Bay. Det blir en fuktig tur. Når vi runder Ladder Point møtes vi av store dønninger. Noen av bølgene bryter og slår inn over jolla. Huff! Godt det er varmt i været.

I Fort Bay møter vi Garvis som kjører oss opp til Windwardside. Planen er å gå opp på Mount Scenery. De er glade i å hugge ut trapper her på Saba, og det går en trapp helt til toppen av fjellet. 1 064 trappetrinn for å være nøyaktig. Turen var estimert til 1 ½ time hver vei. Vi startet med friske ben og stort pågangsmot. For undertegnede tok det ikke mange trinnene før pusten gikk tungt og melkesyren gjorde seg gjeldende. Kari og Eilif er i god form, jeg hørte ingen av de puste tungt. Med noen korte pauser underveis og stor vilje, kom jeg meg til topps. På 1 time! Ikke dårlig, om jeg skal si det selv. På toppen fant vi skilt til tre forskjellige utsiktspunkter, og strevet ble belønnet med svimlende høyder og fantastisk utsikt i alle himmelretninger.

På vei ned spiste vi lunch på en økologisk restaurant drevet av et idealistisk ungt par. Vi satt ute i en nydelig hage midt i regnskogen og ble servert iskaldt drikke og deilige sandwicher. Det var godt, det.

Vel tilbake i Sedna møtte vi en strålende fornøyd Svein-Hugo. Big Mike Austin hadde hentet Svein-Hugo med dykkerbåten ved 9-tiden. De dro først ut til the Pinnacles på 3^rd Encounter. Det er en øy akkurat som Saba, med den lille forskjellen at the Pinnacles ligger under vann. Her dykket de ned til 36,5 m. Sikten var upåklagelig og pinaklene fantastiske. De så en black tip hai i det de nærmet seg bunnen, og to til i det de svømte over pinaklene. En stor morene på rundt 2 m tittet frem i det de startet oppstigningen.

Det neste dykket var nærmere land på siten Hot Springs. De gikk ned til 19,6 m. Her er det sulfatkilder som avgir varme. Big Mike viste Svein-Hugo en liten havhest på 15-20 cm. Big Mike hadde oppdaget havhesten noen uker tidligere og hadde siden sett den hver gang han dykket på stedet. Havhestene er stedsbundne og forflytter seg ikke langt. De svømte også gjennom en stim med store (rundt 1 m lange) sølvfargede fisk.

Det siste dykket var på siten Babylon. Her så de en 1,5 m lang black tip hai som de fulgte ned til 27 m. Haien sirklet rundt Big Mike og Svein-Hugo to ganger før den kom mot dem. Haien svingte unna bare 2-3 m foran dem.

Etter en lang dag med fjelltur og dykking, hadde Eilif og Svein-Hugo fortsatt energi til overs. De tok jolla nordover til Wells Bay for å snorkle. Her er det grotter man kan svømme gjennom. Sikten er fantastisk god og dyrelivet mangeartet. Eilif og Svein-Hugo så ikke mindre enn tre skilpadder på en gang.

Den siste morgenen på Saba avlyste Kari og Eilif det planlagte morgenbadet da de oppdaget en hai på rundt 2 m som sirklet rundt Blå. Og så Svein-Hugo som hele tiden hadde lovet meg at det ikke var farlige dyr der. De kommer ikke inn hit, forsikret han meg hver gang jeg skulle hoppe uti. Like greit at haien ble oppdaget den siste morgenen!

Det var trist å ta farvel med Saba etter tre fantastiske dager. Saba er blant våre favoritter sammen med Herm, Grenada, Iles des Saintes og Montserrat. Dette er øyer vi gjerne kommer tilbake til.

Sint Maarten & St. Martin

Sint Maarten & St. Martin er delt på midten. Nederlandske Sint Maarten ligger på den søndre delen av øya, mens franske St. Martin er nord på øya. En artig historie, helt uten historisk dokumentasjon, forteller hvordan øya ble delt mellom Nederland og Frankrike. I stedet for å krige om øya, var de to nasjonene så siviliserte at de fikk en franskmann med en flaske vin til å gå i en retning og en nederlender med en flaske gin til å gå den andre veien. Der de møttes skulle grensen trekkes. Frankrike endte opp med mer land fordi ginen var sterkere enn vinen.

Tidligere var Sint Maarten viktig for nederlenderne på grunn av salt dammene på den søndre siden av øya. En periode ble det også produsert tobakk og siden sukker på øya. Etter kollapsen i sukkermarkedet startet en lang nedgangsperiode. I 1939 ble øya erklært tollfri, og Sint Maarten & St. Martin ble etter hvert Karibias shoppingsenter nummer en.

Øya er i dag et av de mest kjente feriestedene i Karibia med rundt 1 million besøkende hvert år. Cruisebåter anløper daglig, og det er hundrevis av tax free butikker og restauranter, samt mer enn et dusin store kasinoer.

Amerikanere som ikke har råd til å reise til den mer fasjonable St. Barths, kommer hit på pakketur. Øya har mange nydelige sandstrender, en del er dessverre ødelagt av masseturisme og manglende vedlikehold. Digre lysreklamer dominerer gatebildet, fortau og fotgjengeroverganger er fraværende. Langs veiene ligger det mye søppel.

Simpson Bay Lagoon

Det var 9-12 m/s motvind og vi seilte kryss fra Saba til Sint Maarten. Vel fremme ankret vi i Simpson Bay, før vi kunne gå inn i lagunen ved dagens siste bruåpning. Plass i marinaen kunne vi ikke få, for havnesjefen var gått hjem for dagen. Dagen etter var havnesjefen på plass og vi ble ledsaget inn i marinaen. Marinapersonalet fortøyde Blå og Sedna, og ordnet med strøm og vann. Når de var gått, kunne vi fortøye Blå og Sedna ordentlig.

Ved Simpson Bay Marina lå Jimbo’s, en meksikansk restaurant med god mat og drikke, svømmebasseng og gratis trådløst nettverk. Perfekt! Blå og Sedna fikk snart selskap av flere norske båter. Chica, Snorre IV, Helen Kate, Felicie, Babette og Apricus dukket opp i tur og orden. Blå seilte til Tortola, British Virgin Islands dagen før vi dro fra Sint Maarten. De skal sette båten på et skip som frakter den til Southampton. Chica satte kurs for Azorene noen dager før oss. Babette seilte dagen etter Sedna, mens Snorre IV, Felicie og Apricus seilte uken etter. Felicie og Apricus la turen innom Bermuda for henholdsvis å etterfylle diesel og plukke opp mannskap. Helen Kate lå for anker ute i Simpson Bay Lagoon. De skal seile ned til Trinidad og Tobago i mai, og planlegger så å gå gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet neste vinter.

Det ble mange sosiale sammenkomster både på Jimbo’s og andre restauranter i området. Innimellom alle lunchene, middagene og drinkene, forberedte vi oss selv og båten for overfarten til Azorene. Svein-Hugo var oppe i riggen og sjekket at alt er i orden. En deflektor gnagde på kutterstaget, så han måtte opp en tur til for å flytte deflektoren. Vantene som hindrer masten i å pumpe måtte vi også stramme litt. Mat og drikke ble handlet inn på Cost U Less og Grand Marche. Jaqueline på Grand Marche ordnet vakuumpakket frosset karbonadedeig og minuttbiff i passe store pakker. Deilig med ferskt kjøtt underveis!

En skitten affære

Før vi dro på tur hørte vi erfarne langturseilere si at det er to ting som går i stykker i båt. Motoren og doen. Uten motor og do er det ikke mye stas i seilbåt. Vi har derfor tatt de dystre spådommene på alvor. Motoren har fått sjekket motor- og girolje med jevne mellomrom. Olje, filtre, impeller og andre dupeditter er skiftet etter boka, og motoren går som en klokke. Doen har vi stelt med båtplumbo og olje, og den har pumpet dritten villig vekk. Til nå. Natt til søndag, en uke før vi la ut på atlanterhavsoverfarten, gikk doen tett. NEI!!! Heldigvis ligger vi i Simpson Bay Marina og har tilgang til toaletter i land inntil problemet er fikset.

Søndag morgen går Svein-Hugo i gang med møkkajobben. Proppen viser seg å være i y-krysset. Fra y-krysset går det en slange videre til septiktanken og en rett i sjøen. Hendelen som velger hvor dritten skal havne brakk av for noen uker siden, og y-krysset har siden den gangen levert alt til septiktanken. Det er helt greit, tenkte vi da det skjedde og kjøpte et nytt y-kryss i reserve når vi ankom Simpson Bay. Samtidig kjøpte vi også inn en slange som vi kan by-passe y-krysset med i et nødsfall ute på sjøen.

Hell i uhell har vi nye deler om bord, og når Svein-Hugo først må til pers med drittjobben, kan han samtidig sette inn et splitter nytt y-kryss. Så får han se innsiden av slangen som nok er like gammel som båten, det vil si 9 år. Der er det en avleiring på 1 cm, og kloakken har ikke mye tumleplass i slangen. Hadde det ikke gått tett i y-krysset nå, ville det bare vært et tidsspørsmål før slangen hadde satt en effektiv stopper for dritten. Så får Svein-Hugo også bruk for reserveslangen.

Mandag kjøper vi inn reserveslange. Igjen. Tør ikke være foruten. Takk og lov at doen gikk tett nå og ikke om en uke eller to ute på Atlanterhavet.

Avskjed med Karibia

Lørdag 29. april om morgenen tar vi en siste dusj, gjør en storhandel hos det franske bakeriet og sjekker ut av marinaen. Helge fra Snorre IV har vært og klemt ”ha-det-og-på-gjensyn-i-Horta”. Han har gjort seilasen to ganger tidligere og lover oss en flott seilas. Maggen fra Snorre IV kommer og ønsker oss lykke til, før hun løper tilbake for å komme seg i jolla. Hun og Snorre vil følge oss ut til brua. Shannon og Ørnulf fra Babette og Sonja og Øystein i Apricus kommer for å vinke. Ledsagerbåten fra marinaen kommer. Det er på tide å kaste loss. De siste bildene blir tatt og avskjedskomiteen hjelper oss å ta fortøyningene. Det vinkes og tutes. ”Vi sees i Horta” roper vi til hverandre i det vi seiler ut av marinaen. Maggen og Snorre kommer opp på siden av oss i jolla. Snorre får kameraet vårt og tar bilder av oss. De tuter og vinker. Bruen åpnes og vi seiler ut på det karibiske hav for siste gang. Snart er det bare Atlanteren og Nordsjøen som gjenstår av turen. Gunnar i Helen Kate kaller oss opp på VHFen. Han har sett oss passere på vei ut. Vi ønsker hverandre god tur videre, håper vi sees igjen. På vei ut av Simpson Bay seiler vi forbi en skilpadde.

Det er litt vemodig å forlate Karibia. Her har vi jo hatt det så fint. Vi har sett og opplevd utrolig mye. Samtidig vet vi at en sesong er nok for oss.