Reisebrev VIII

Reisebrev VIII - 15.-30. mars 2006
Guadeloupe - Antigua - Barbuda

Vi fortsetter seilasen nordover sammen med Kari og Eilif i Blå fra Bergen. På Guadeloupe var vi høyt oppe den ene dagen og langt nede i tekniske uhumskheter den neste. Det var historisk sus over English Harbour og Nelson’s Dockyard på Antigua, mens seilasen ut mellom revene fra Green Island ble litt for spennende. På Barbuda ble vi overveldet av hyggelige mennesker, fregattfugler og dønninger.

Guadeloupe

Caribindianernes navn på Guadeloupe er ”Karukera” – Vakre Vanns øy. Guadeloupe er fransk og inkluderer de mindre øyene Marie Galante og Iles des Saintes.

Guadeloupe består egentlig av to øyer – Grand Terre og Basse Terre. Det var nok en liten spøkefugl som navnga de to øyene. Grand Terre (stort land) er mindre og flatere enn den større Basse Terre (lavt/lite land) som domineres av høye fjell og mye regnskog. Grand Terre er en mye eldre øy. En gang i tiden liknet den på Basse Terre, men i løpet av millioner av år har fjellene erodert bort. Mellom Grand Terre og Basse Terre går saltvannselven Riviere Salèe. Den største byen på øya er Pointe à Pitre på Grand Terre, mens hovedstaden er Basse Terre på Basse Terre. La Soufriere på Basse Terre er med sine 1 467 m den høyeste toppen i Lesser Antilles.

Den europeiske bosetningen på Guadeloupe

I boken ”A Traveller’s Guide to Caribbean History” av Don og Dene Dachner kan vi lese om Guadeloupes historie. Columbus gikk i land på Guadeloupe i 1502 på sin fjerde seilas til Vest India. De fant ingen gull- eller sølvreserver og spanjolene viste liten interesse for øya. Det skulle gå 129 år før europeerne utforsket Guadeloupe. I 1631 ble franskmannen Guillaume d’Orange sendt ut for å kartlegge øya Guadeloupe, Dominica og Martinique. Han rapporterte at Guadeloupe hadde det største potensialet for en bosetning. I 1634 ble L’Olive og Duplessis utnevnt til guvernører av Guadeloupe. De fikk med seg fem tusen francs og skulle bygge et fort og et lagerhus, samt transportere 900 menn til Guadeloupe over en tiårs periode.

Ekspedisjonen ble vanskelig. Mange døde allerede under seilasen. Forsyningene tok tidlig slutt, og franskmennene jobbet for lange dager under stekende sol. Overarbeid og feilernæring førte til sykdom. Hadde det ikke vært for at Caribindianerne forsynte nybyggerne med mat, ville bosetningen gått i oppløsning.

I stedet for nye forsyninger, fikk Guadeloupe tilsendt flere utsultede franskmenn fra moderlandet. En desperat L’Olive besluttet å gå til krig mot Caribindianerne for å beslaglegge deres matlager.

26. januar 1636, under påskudd av at Caribindianerne hadde stjålet en rull med bomullstøy, erklærte L’Olive krig. Caribindianerne luktet lunten og rømte til Dominica. Fra Dominica drev Caribindianerne geriljakrig frem til franskmennene beseiret de i et 30-timers slag i 1640.

De siste Caribindianerne ble eliminert fra Guadeloupe i 1658.

I 1660 signerte Frankrike en avtale med England som reserverte St. Vincent og Dominca for Caribindianerne.

L’Olive ble forfulgt av motgang også etter angrepet på Caribindianerne i 1636. Forsyninger ble stoppet før de ankom Guadeloupe. Nybyggerne klandret L’Olive for alle deres problemer. L’Olive prøvde derfor en annen taktikk. Han ga et landområde til de geistlige og fikk prestene til å appellere til kardinalen om å bruke sin innflytelse til å hjelpe L’Olive. Dette var et vellykket trekk. 12. desember 1637 kunngjorde Company of the Isles at L’Olive skulle fortsette som guvernør av Guadeloupe. Samtidig begynte forsyningene å komme regelmessig.

Krig

I 1702 erklærte England krig mot Frankrike. Etter å ha vunnet St. Kitts, vendte englenderne oppmerksomheten mot Martinique og Guadeloupe. Martinique var strategisk viktigere enn Guadeloupe, men englenderne var overbevist om Martinique hadde et formidabelt forsvar. Når sykdom og fråtsing under ”ville fester” på Barbados, der flåten skulle hvile ut før angrepet, førte til mange dødsfall og en redusert engelsk styrke, besluttet Sir Christopher Codrington å angripe Guadeloupe i stedet.

24. mars 1703 angrep englenderne Guadeloupe. Tallmessig underlegne, forskanset franskmennene seg i fortet ved Basse Terre og forberedte seg på beleiring. I tolvte time ble de reddet av 12 franske transportskip og 3 krigsskip fra Martinique, ledet av guvernør Jean Gabaret. Codrington var så opptatt av å planlegge angrep at han hadde glemt å sette ut utkikksposter. Gabaret gikk derfor i land uten motstand 3. april 1703.

Gabaret ledet det franske forsvaret. Han ville beskytte de uerfarne nybyggerne mot å gå i kamphandlinger mot de profesjonelle engelske soldatene. Videre mente han at englendernes forsyninger ville ta slutt før eller senere. Gabaret drev derfor en uthalingstaktikk der han unngikk kamphandlinger. Rundt 1. mai fikk Gabaret informasjon fra engelske desertører om at engelskmennenes forråd var i ferd med å tømmes, og 5. mai besluttet englenderne å trekke seg ut av Guadeloupe.

Sukker og slaver

Guadeloupe var sammen med Barbados de første til å eksportere sukker gjennom hollandske kjøpmenn i 1647, men tobakk var hovedeksportvaren frem til 1660-tallet. Sukkerinvesteringer på St. Dominique (Haiti) var en enorm suksess. I 1672 instruerte kronen i Frankrike guvernøren på Martinique til å overtale plantasjeeierne til å bygge egne sukkerraffinerier. I 1679 var det to raffinerier på Martinique og 3 på Guadeloupe. I 1698 hadde Martinique 18 raffinerier.

Det viste seg lønnsomt å raffinere sukkeret før skiping, men etableringen av egne raffinerier på øyene førte også til arbeidsledighet blant sukkerraffineriarbeidere i Frankrike. Kronen innførte forbud mot raffinert sukker fra Vest India. Når plantasjeeierne ignorerte forbudet, reduserte kronen avgiften på uraffinert sukker med 50 % og økte avgiften på Vest India produsert raffinert sukker med 220 %. Dette var slutten på franske vestindiske sukkerraffinerier.

Slaver ble introdusert til Guadeloupe når hollendere brakte rundt 1 200 slaver fra Brasil på 1600-tallet for å hjelpe til med etableringen av sukkerplantasjene. I løpet av 1700-tallet ble slaveri vanlig på grunn av ekspanderingen av sukkerproduksjonen.

Det var slaveopprør på Guadeloupe i 1737 og 1802. Frigjøringen og de humanitære bevegelsene i England hadde spredt seg til Frankrike, og æraen for slaveriet syntes å nærme seg slutten. I 1842 kom det en kunngjøring om at alle slaveeiere kunne frigjøre slavene sine. Dette var et nobelt forsøk, men bare konkubiner og deres barn ble frigitt.

Slavene gjorde hva som helst for å slippe unna. Flere rømte fra Martinique og Guadeloupe til Dominica og St. Lucia der de kunne søke asyl.

I 1845 gjorde Frankrikes regjering et nytt forsøk på å oppheve slaveriet. Slaver opphørte å være eiendom, men den tidligere slaveeieren hadde fortsatt rett til å kreve at slaven skulle jobbe for han. Slavene kunne nå kjøpe sin egen frihet, og fikk en fridag i uken til å kunne tjene egne penger. Plantasjeeierne var rasende på denne politikken, men revolusjonen i 1848 feide protestene av banen. I mars 1848 avskaffet den nye regjeringen slaveriet. For å hjelpe plantasjeeierne som var midt i innhøstingen, ble datoen for frigjøringen utsatt til juli. Jublende slaver nektet å arbeide og hele avlingen gikk tapt.

Hendelsene frem til opphevelsen av slaveriet i 1848 førte til en dramatisk reduksjon i sukkerproduksjonen. Mellom 1836 og 1848 falt sukkerproduksjonen fra 35 til 12 millioner kilo på Guadeloupe.

Frem til i dag

I 1914 var Guadeloupe og Martinique de to siste franskkontrollerte øyene i Vest India. Øyene var ikke lenger viktige strategiske utposter, men Frankrike fortsatte å subsidiere de. Guadeloupe og Martinique sendte rundt 15 000 menn til Frankrike for å kjempe i første verdenskrig. Øyene led under nedgangen i sukkerindustrien etter krigen, men salget av rom hjalp på økonomien.

Etter andre verdenskrig begynte uavhengighetsbevegelser å røre på seg, men valget i 1978 viste at folket ikke ønsket uavhengighet fra Frankrike. Både Guadeloupe og Martinique er i dag Franske Oversjøiske Departementer.

Marinaliv og litt tekniske problemer

Sammen med Kari og Eilif i Blå seilte vi til marina Bas du Fort ved Pointe à Pitre på Grand Terre ved det søndre utløpet av saltvannselven Riviere Salèe.

I marinaen traff vi igjen Jose og Hans i nederlandske Pim, Ole og Ole i danske Frigg, Maggen og Helge i Snorre IV fra Langesund og Tove og Ulf i svenske Sulamit II. Kari og Eilif ba stadig på kaffe og kake i Blå, og det ble mange hyggelige kvelder i Bas du Fort.

Noe litt mindre hyggelig er batteriene i Sedna. Svein-Hugo er ikke fornøyd når han måler de; syrenivået vil bare ikke opp på grønt selv om spenningen ser ut til å være bra. Dessuten ser det ut til at landstrømladeren ikke lader batteriene. Waypoint er et elektrofirma som ligger like ved marinaen. De jobber med å installere elektriske instrumenter i båter. Svein-Hugo avtaler at de skal komme og kikke på det elektriske i Sedna. Elektrikeren måler batteriene med et avansert apparat. De ser ut til å være bra. Han går over det elektriske, og mener vi bør installere en skillediode mellom startbatteriet og forbruksbatteriene. De er allerede atskilt, men en skillediode vil bedre ladningen av forbruksbatteriene når vi kjører motoren. Han skrur ut landstrømladeren og tar den med til verkstedet for å teste den.

Dagen etter installerer han skilledioden, og det ser ut til å gi bedre ladning når vi kjører motor. Bra! Landstrømladeren har han testet og han finner ingen feil ved den. Teorien er at batteriene har for høy spenning, og at landstrømladeren tror at batteriene er fulladet. Den vil da gi lite strøm til batteriene. Denne teorien stemmer overens med at vi ikke klarer å få batteriene opp på grønt syrenivå.

Hva bør vi gjøre, spør vi, kjøpe nye batterier igjen?

Nei, jeg kan godt selge dere nye batterier, sier han, men jeg synes at dere skal fortsette med disse. Det kan hende at de blir bedre etter hvert som de er kjørt opp og ned noen ganger, fortsetter han. Er dere ikke fornøyde når dere skal starte på Atlanterhavsoverfarten, kan dere vurdere å bytte batteriene da.

Ja, så fortsetter vi med batteriene fra Martinique.

Sightseeing

Vi leide bil sammen med Kari og Eilif i Blå og kjørte Route de La Traversée, en rute som går gjennom nasjonalparken på Basse Terre. Langs veien lå Parc des Mamelles. Der var det vaskebjørner, papegøyer, skilpadder og mange andre dyr. Dyrehagen ligger i regnskogen og det er mange nydelige blomster og flotte trær og busker langs gangstiene. De har et eget insektarium med de snodigste små kryp og en grotte med flaggermus. Både insektene og flaggermusene er heldigvis bak glassvegger!

Parken har også en løype med hengebruer, og denne måtte vi jo prøve. Vi ble påkledd hver vår klatresele. I selen var det festet to stropper med kraftig dimensjonerte karabinkroker. Instruktøren ga streng beskjed om at minimum en karabinkrok alltid måtte være festet i vaieren. Med denne formaningen gikk vi opp trappen til den første plattformen. Derfra gikk det en hengebru med to planker til å gå på, en vaier på hver side som rekkverk og en vaier over midten til å feste karabinkrokene i. Vi festet karabinkrokene i vaieren midt over hengebruen og gikk med usikre skritt ut på gyngende grunn. Litt ekkelt. Og høyt. 20-30 meter over bakken, stod det på plakatene. Neste plattform var ca. 30 meter unna. Det var godt å nå fast grunn igjen! Vi klikket oss forbi plattformen med en og en karabinkrok, og gikk ut på neste hengebru. Slik gikk vi fra plattform til plattform, fra tretopp til tretopp. Litt av et adrenalinkick for de høyderedde av oss! Og ingen mulighet for å snu – det kom andre bak oss… Hele løypa tok rundt 30 minutter. Det var ganske så greit å komme ned på flatmark igjen.

Lunchen ble inntatt på Restaurant Le Rocher de Malendure. Der hadde vi fantastisk utsikt til Pigeon Island og Cousteau Underwater Park. Denne marinparken skal være et eldorado for dykkere. Svein-Hugo skulle nok gjerne prøvd seg her, men på biltur med tre ikke-dykkere var det uaktuelt med dykking denne dagen.

Syd på Basse Terre kjørte vi opp mot den aktive vulkanen La Soufrière. Det hang skyer over fjellet og vi så ikke toppen. Vi parkerte ved Maison de Volcan (950 m), men vulkanmuseet vi ville besøke var dessverre stengt. I stedet tok vi på oss skikkelig skotøy og begynte oppstigningen mot vulkanen. De to første kilometerne gikk vi gjennom regnskogen opp til 1 142 m. Her begynte vi å kjenne svovellukten, det stinket råtne egg. De siste 4 kilometerne opp til toppen på 1 467 m gikk turen i mer åpent og goldere terreng. Løypa gikk fra sydsiden og rundt til nordsiden av vulkanen før den virkelige oppstigningen begynte. Det siste stykket måtte vi klyve oppover. Turen var tøff og det var ikke mye til utsikt på grunn av tåke og skyer. På den annen side har vi nå vært på toppen av en aktiv vulkan!

Riviere Salèe

Riviere Salèe er saltvannselven som skiller Grand Terre fra Basse Terre. Ved å seile gjennom Guadeloupe på denne elven, sparer vi mange nautiske mil på turen nordover til Antigua.

Det er to bruer over elven som åpnes for passerende båter hver morgen. For nordgående trafikk åpner den første bruen 05:00. Den andre bruen åpner når båtene kommer frem, rundt 05:30. Sammen med Blå seilte vi opp til den første bruen kvelden i forveien og la oss på anker. Morgenen etter var vi klare i god tid. I tillegg til Blå og Sedna var det to andre båter som skulle gjennom; en belgisk seilbåt som hadde ligget ved siden av oss i marina Bas du Fort og en fransk seilbåt. Sedna var ankret nærmest bruen og vi seilte først gjennom. Ingen utpreget fordel i stummende mørke…

På bordet i cockpiten har vi PC med kart og GPS og ”The 2006-2007 Cruising Guide To the Leeward Islands, Anguilla through Dominica” av Chris Doyle er oppslått på side 372 med kartskissen over Riviere Salèe Passage. Kartskissen viser hver eneste røde og grønne bøye vi skal passere. En lykt med diodelys ligger klar for å kunne lyse i kartskissen uten å ødelegge nattsynet til skipperen. De grønne bøyene skal vi ha om babord, de røde om styrbord. Før bruen. Etter bruen er det omvendt. Bruen åpner og vi er klare. ”Hurry up”, roper bruåpneren over høyttaleranlegget, og vi gir gass. Bruen er opplyst. Vel gjennom er det stummende mørkt. Hvor skal vi nå? Jeg ser ingenting! Jo, der ser jeg et grønt blinkende lys, det må være den første grønne bøyen. Den skal vi ha om styrbord. Elven er omgitt av mangrover, og vi ser sjelden lenger enn til neste bøye. Det kribler litt ekkelt i magen når bøyen nærmer seg og den neste enda ikke er synlig. Hvor skal vi etter den grønne der, spør en lettere nervøs skipper. Den neste skal være rød, sier jeg, jeg løper frem i baugen og ser om jeg får øye på den. Jo, der er den, lett babord etter den grønne, roper jeg bakover, før jeg skynder meg tilbake til kartskissen. Sakte, men sikkert får vi bøye etter bøye på rett side av båten. Bak oss kommer Blå, fulgt av belgieren og franskmannen.

Vi når frem til den andre bruen 05:20 og må ligge og drive i 10 minutter før bruen åpner seg. Nå har det begynt å lysne, vi ser konturene av mangrovene langs elven og fuglene har for alvor begynt å våkne. Vel gjennom bruen fortøyer vi i en av de tre bøyene som er lagt ut for ventende båter. Et par timers søvn og så frokost, før vi skal utforske mangrovene med jolla.

Sammen med Blå drar vi på ekspedisjon. Det er store innsjøer som innimellom er grunne selv for jolla. Det er brede elver og små, nesten gjengrodde bekker der vi så vidt får presset oss gjennom. Området er stort, og det er lett å rote seg bort. Vi har med håndholdt GPS og tracker løypa vi kjører. Landskapet er som skapt for en Brødrene Dal-film. Det er ikke vanskelig å forestille seg brødrene i kanoen Elvegris på nye oppdrag her.

Vel tilbake i Sedna setter vi kursen for den nordre elvemunningen i Riviere Salèe. Her skal vi forsere elvens grunneste område. I følge kartet er det under 1 m her, men Doyle har målt dybden til 6,8 fot på det grunneste. Sedna stikker 1,96 m som er rundt 6,4 fot. Vi kryper over grunnene og følger tipsene til Doyle om å gå i en bue mellom RS1 og den neste røde bøyen. Det går fint. Vi har aldri mindre enn 40 cm under kjølen.

Vi ankrer opp utenfor Port Louis. I morgen seiler vi til Antigua og English Harbour.

Antigua

Overskyet himmel og regnvær møter oss neste morgen. Vinden uteblir og vi går for motor de 38 nm til English Harbour på Antigua.

Antigua er sammen med Barbuda og Redonda en Associate State of Britain siden 27. februar 1967.

I følge boken ”A Traveler’s Guide to Caribbean History” av Don og Dene Dachner er det ved Jolly Point på vestsiden av Antigua funnet rester etter Ciboney bosetning fra 1 775 f. Kr. Arawak-indianerne ankom Antigua rundt år 0 og bosatte seg hovedsakelig på sydsiden av øya. Arawakindianerne brakte med seg ananas, peanøtter, papaya, bomull og tobakk fra Syd-Amerika.

Caribindianerne kom til området rundt år 1 200. De bosatte seg hovedsakelig på Dominica, Guadeloupe, St. Vincent og St. Kitts, og dro til Antigua bare for å plyndre Arawakindianerne, og finne mat og andre ting de ikke hadde på sine egne øyer.

Om Antiguas europeiske historie skriver Don og Dene Dachner at øya sannsynligvis ble oppdaget av Columbus 11. november 1493 på vei nordover fra Redonda. Spanjolene viste liten interesse for Antigua utover å raide indianerne. I 1625 gjorde England krav på flere vestindiske øyer ved å gi Jarlen av Carlise bosetningsrettighet. Antigua og Barbuda var to av øyene. Antigua fikk en permanent bosetning i 1632 når guvernøren på St. Kitts, Sir Thomas Warner sendte sin 22 år gamle sønn til øya. Bosetningen økte, og sukker ble etter hvert øyas viktigste produkt.

I 1666 ble Antigua invadert og rasert av franskmenn samtidig som Caribindianerne fra Dominica raidet øya og stakk av med nybyggernes koner. Tre måneder etter den franske invasjonen signerte England, Holland og Frankrike Treaty of Breda i 1667 og Antigua var igjen engelsk. Kloke av skade, bygget englenderne to fort for å beskytte seg mot fremidige angrep. Fort James ble bygget for å beskytte St. John’s Harbour i 1703 og Fort Berkeley for å beskytte English Harbour i 1704.

Sukkeræraen på Antigua

Christopher Codrington studerte moderne sukkerproduksjonsteknikk på Barbados og bygde sukkerplantasjen, Betty’s Hope, på Antigua i 1674. Sukkerproduksjonen ekspanderte raskt og Antigua var en av de største sukkerprodusentene i 200 år. Fra 1766 til 1770 var det bare Haiti og Jamaica som hadde en større sukkerproduksjon enn Antigua.

Sukkeræraen brakte med seg slaveri og et uforholdsmessig antall svarte i forhold til hvite. I 1787 var det 2 600 hvite og 37 000 slaver på Antigua.

Slavene protesterte mot situasjonen gjennom å spille syke, bevisst gjøre en dårlig jobb eller ved å rømme. Det var flere slaveopprør på enkeltplantasjer. Slavene la flere planer om sammensvergelser mot de hvite, men planene ble oppdaget og opprøret slått ned før det startet.

Frigjøringen av slavene på Antigua skjedde fredag 1. august 1834. 29 000 slaver ble frigitt. Antigua var den første karibiske øya som friga slavene. Frigjøringen var fredelig, og mandagen etter gikk de frigitte slavene tilbake til jobben som betalte arbeidere.

Som så mange andre øyer fikk Antigua en nedgangsperiode etter frigjøringen av slavene. I 1905 ble Antigua Central Sugar Factory åpnet, og i 1915 utgjorde sukkereksport 86 % av Antiguas samlede eskport. Mot midten av 1900-tallet var forholdene dårlig for arbeiderne. I 1951 bestemte arbeiderne seg for å leve av jorda, og i 1952 gikk sukkersyndikatet med på en lønnsøkning på 25 % for å få de tilbake til fabrikkene.

English Harbour og Nelson’s Dockyard

English Harbour er en naturlig havn som gir beskyttelse under orkan. Skipet Dover Castle red av en orkan her 1671, og englenderne så naturhavnens potensial. I 1725 begynte arbeidet med English Harbour Dockyard. Havnen ble ferdigstilt i 1745 og var da Englands hovedmarinebase i Vest India.

Englands store sjøhelt, Admiral Lord Nelson, kommanderte verftet fra 1784 til 1787. Han likte seg ikke på Antigua og kom dårlig overens med guvernøren General Shirley og plantasjeeierne. Nelson holdt seg strikt til Navigation Act som forbød handel med fremmede land og havnen var stengt for alle unntatt britiske skip. Dette undertrykket fri handel og falt i dårlig jord hos plantasjeeierne.

Da Nelson forlot Antigua, var han svært syk. Han hadde derfor med seg en tønne rom til å preservere levningene sine i tilfelle han skulle dø på ferden. Nelson klarte ferden fint og døde ikke før under slaget ved Trafalgar i 1805.

På tross av Nelsons upopularitet, kalles verftet i dag Nelson’s Dockyard.

Etter freden i 1815 begynte nedgangsperioden, og i 1889 ble Nelson’s Dockyard offisielt stengt. Rundt 1950 begynte restaureringen av Nelson’s Dockyard og i dag er det et flott anlegg for besøkende. De har restaurert og bygget opp igjen bygningene slik de opprinnelig stod. Plakater forteller hva husene ble brukt til. Steinhusene er omgitt av nydelige trær og blomster. Museet forteller øyas og havnens historie, og et rom er dedikert den store sjøhelten Admiral Lord Nelson. Siste uken i april arrangeres Antigua Racing Week, et stort arrangement som trekker båter fra mange nasjoner.

Vi lå for anker rett nord for Nelson’s Dockyard sammen med Blå og fikk noen deilige dager med spaserturer rundt på området, god mat i restaurantene og interessant museumsbesøk. En sen ettermiddag gikk vi tur opp til Shirley Heights. Her var det flott utsikt over English Harbour, og solnedgangen med Montserrat og Redonda i bakgrunnen var nydelig. Enkelte mener de til og med fikk sett et aldri så lite grønt lysglimt (”the green flash”) i det solen gikk under horisonten.

Green Island

Helge i Snorre IV hadde en sterk anbefaling fra sin forrige tur til Karibien. Green Island, en liten øy øst for Antigua.

Blå og Sedna gikk for motor de drøyt 10 nm østover til Green Island i motvind. En hval blåste et stykke foran oss. Spennende. Senere så vi en hval passere rundt hundre meter om vår styrbord side.

Ved Green Island snek vi oss inn mellom revene og ankret opp på nordsiden av øya. Her lå vi godt beskyttet med Antigua i vest og Green Island i syd, mens revet på utsiden tok av for nordlig og østlig sjø. Et lite paradis! Vi tok jolla inn til stranda og snorklet utover igjen. Senere kjørte vi ut til revet, ankret opp jolla på sandbunn mellom revene og jumpet uti med maske og snorkel. Her var det store koraller av mange slag og mye forskjellig fisk. På kvelden var det (skjev) ostekake i Sedna. Ikke like lett å få kjølt ned gele og ostemasse rett i en vuggende båt. Kjøleboksen burde hatt vippeoppheng slik som stekeovnen!

Morgenen etter ble det litt for mye kiling i magen. Planen er å gå nordover fra ankringsplassen og snike oss mellom revene og ut i åpen sjø. Klokken 8 er vi klare og tar ankeret. Vi har nyere kart enn Blå og seiler igjen først. Jeg stiller meg fremme i baugen med polariserende solbriller for å se korallrevene. Svein-Hugo står til rors og har PCen med kart og GPS på bordet i cockpiten. Skyer samler seg foran sola, og jeg ser ikke korallene. Med bare 10 meters klaring mellom korallrevene på det trangeste, bør vi ikke stole blindt på kartet og GPSen. Går vi på et rev, vil det åpne båten som en bokseåpner revner en hermetikkboks. Heldigvis dukker sola frem igjen og jeg ser korallene komme mot oss. STYRBORD, roper jeg og peker febrilsk. Svein-Hugo svinger styrbord. I følge kartet er vi allerede for langt styrbord, her skal det ikke være dypt nok. Men det ser jo ikke jeg fremme i baugen. Vi fortsetter sakte, men sikkert. Jeg blir mer og mer nervøs, føler at korallrevene kommer mot oss i rekordfart. Det er vanskelig å se hvor dypt det er der jeg står fremme i baugen. Hvor klart er egentlig vannet? Hvor dypt ser jeg gjennom vannet? Hvor dypt er det her, roper jeg. 4 meter, svarer Svein-Hugo. Ok, da ser jeg nok ganske dypt, tenker jeg. Foran oss ser jeg korallrevet til babord begynner å skråne. STYRBORD, roper jeg og peker febrilsk. Svein-Hugo svinger lettere fortvilet en tanke mot styrbord. I følge kartet er vi jo allerede på revet på babord side. På grunn av at sola fortsatt står lavt, ser jeg ikke korallene på babord side like godt. Så forsvinner sola i disen igjen. Jeg ser ingenting og vi må fortsette på kartet. Sola dukker frem innimellom, og vi snirkler oss frem. Etter en nervepirrende halvtime er vi ute i rom sjø, og jeg går skjelvende tilbake til cockpiten. Det der var ikke mye moro.

(Et par uker senere dykket Svein-Hugo sammen med en amerikaner på Saba. Amerikaneren hadde også besøkt Green Island og seilt inn den veien vi fulgte ut. Han fulgte det samme kartet som vi har, og dultet borti korallene på den vestre siden av innløpet. Vi tror derfor at kartet har en offset her og at man må seile lenger øst for å holde seg midt i rennen mellom korallene).

Resten av seilasen nordover mot Barbuda forløper uten dramatikk. Vi seiler med genakker i rundt 5 m/s.

Barbuda

Barbuda og Antigua var en øy inntil havnivået sank rundt 9 600 f. Kr. Det er grunt mellom øyene, sjelden mer enn 30 meter dypt.

Barbuda har i dag omkring 1 600 innbyggere som bor i og rundt Codrington, den eneste landsbyen på øya.

I ”A Traveler’s Guide to Caribbean History” av Don og Dene Dachner og ”The 2006-2007 Cruising Guide to the Leeward Islands” av Chris Doyle kan vi lese om Barbudas historie frem til i dag. Caribindianerne jaget engelske nybyggere i 1628 og 1632. I 1668 leaset James Winthorpe øya for en årlig betaling på et aks korn. Winthorpe brukte Barbuda til å gro avlinger for å brødfø folk på Antigua, men ga opp i 1685. Kong Charles II utstedte da en leiekontrakt til Christopher og John Codrington. Betalingen var en fet sau i året. Codrington innførte sau, kveg, muldyr, hest og hjort. Barbuda ble brukt til å holde buskap og gro rotfrukt til Codringtons gods på Antigua, samt som jaktmark for Codrington familien.

Codringtons suksess var avhengig av god kvalitet på varene som ble produsert på Barbuda, og han hadde behov for arbeidere med ulike ferdigheter. For å sikre god kvalitet var det viktig at arbeiderne hadde det bra. Slavene på Barbuda hadde derfor en uhørt frihet, og de beholdt en tøff og selvstendig holdning. Trusselen om å bli sendt til Antigua for å jobbe på sukkerplantasjene der, var nok til å holde slavene i tømme. Ved frigjøringen i 1834 satte Codrington slavene fri og tildelte de frigitte slavene landområder på Barbuda.

Codrington familien hadde en ”Right to wreck” klausul nedskrevet leiekontrakten. Denne klausulen ga de rett til all last som ble reddet fra skip som gikk på grunn ved kysten av Barbuda. Innseilingen til Barbuda er omgitt av skumle rev og grunne sandbanker. Øya er flat, det høyeste punktet på Barbuda er bare 38 m. I god sikt ser man øya først når man er 5 nm unna. I dårlig vær når sikten er dårlig, kan øya være vanskelig å få øye på. Flere skip har ikke fått øye på Barbuda før det er for sent å unngå revene, og 145 skip har gått på grunn her siden 1695.

Barbuda ble leaset av Codrington familien i nesten 200 år frem til juli 1870, da Kronen trakk tilbake leiekontrakten. Guvernøren på Antigua utstedte 5 leiekontrakter de neste 18 årene, men ingen av leietakerne klarte å få leasingen til å bli lønnsom, og i 1901 falt Barbuda igjen tilbake til Kronen. I 1906 ble bomullsproduksjon lønnsomt sammen med heste- og kvegdrift.

Barbuda ble underlagt Antigua i 1901. Barbudaerne ønsket uavhengighet og fortsatte å kjempe frem til 1980 da Barbuda fikk et sete i Antigua parlamentet. Samtidig fikk Barbudas rådsforsamling mer makt i lokale saker.

Alle landområder på Barbuda eies av fellesskapet, og det er nok land til at ingen slåss om det. Denne ordningen er noe av hemmeligheten bak hvordan barbudaerne har klart å holde kontrollen med øya. I og med at ingen enkeltindivider eier land, kan den heller ikke selges til utenforstående. Mange ambisiøse prosjekter har vært foreslått for å utvikle og bringe Barbuda inn i det 21. århundre, men forslagene møter sterk motstand blant mange barbudaere. De ser ingen nytte ved å skulle endre sin tradisjonelle livsstil til fordel for en der de må oppvarte og stå på pinne for turister i bytte for bedre veier, flere biler og McDonald’s. Det er vanskelig å si hvor lenge de kan motstå presset utenfra. Sand skipes til Antigua, og barbudaerne kjemper stadig mot gjennomføringen av planer lagt uten deres godkjenning. Et eksempel på motstanden mot utviklingsprosjekter er da Antiguas regjering godkjente et stort hotellprosjekt på Spanish Point. Mobile bygningskontorer ble satt opp, men barbudaerne ville beholde dette landet som en park. De samlet troppene og dyttet kontorene over klippen. Området forblir park.

11-mile-beach

Barbuda har kilometer på kilometer med grunt vann i lysende sjatteringer av turkis. Området er spekket med koraller, myldrende av alle typer fisk. De endeløse hvite og lys rosa sandstrendene ligger øde.

Vi ankret opp utenfor den lengste av strendene, 11-mile-beach. 17,7 kilometer med sammenhengende sandstrand, myk og kjølig i hvitt og lys rosa. En liten klynge med palmer vaier i vinden inne på stranden. Dønningene slår inn mot stranden og lager stemningsfull musikk. Dette må være en av de vakreste ankringsplassene vi har besøkt på turen.

To andre båter ligger noen hundre meter lenger borte, ellers har Blå og vi dette paradiset helt for oss selv.

Vi tar jolla inn til stranda. Ikke helt uproblematisk i de store dønningene, og vi får jolla full av vann. Svein-Hugo og sekken er gjennomvåte. Kameraene er heldigvis tørre, klær og ryggsekk tørker raskt i varmen. Sammen med Kari og Eilif bærer vi en og en jolle over stranda til Codrington Lagoon. Det er 1,43 nm, eller 2,6 kilometer med jollekjøring over saltvannslagunen inn til Codrington. I motvind og bølger blir vi tre andre også våte innen vi fortøyer jollene i Codrington.

På brygga møter vi en trivelig dame og en koselig eldre kar. Hun driver turistinformasjonen og lurer på om vi trenger hjelp. Vi vil gjerne ta en tur ut til fuglereservatet etter lunch, og hun skal ordne med båt til oss.

Utsjekking i Codrington

Formålet med besøket i Codrington er utsjekking fra Antigua og Barbuda. Første stopp er havnekontoret. Havnemesteren har kontoret sitt på verandaen til et Handicraft Center. Vi finner han i en stol, lesende på en bok av Dan Brown. I en sort plastpose har han papirene som skal fylles ut; et sertifikat for å kunne oppsøke toll- og immigrasjonskontorene. Båtpapirer og pass blir fremlagt og sertifikater for Blå og Sedna fylt ut.

Neste stopp er immigrasjonskontoret. Vi går innom postkontoret for å spørre om veien, men før vi rekker å fremsi vårt ærend kommer det inn en ung mann og sier ”Good morning to all you lovely ladies”. Damene i alle aldere og størrelser fniser og svarer ”Good morning”. Vi spør om veien til immigrasjonskontoret og mannen begynner å forklare, men avbryter seg selv og sier ”I will take you there in my car”. Vi stusser nok litt, for en av damene sier ”You must tell them that you are a police officer”. På den andre siden av gaten står den mest slitne politibilen vi noen gang har sett. Det er rusthull på rusthull. Løse ledninger henger ut fra rattstammen. Den ene forskjermen mangler. Vi hopper inn i bilen, politimannen kjører og forteller. Han lurer på hva vi synes om Barbuda, og vi synes selvsagt at det er veldig fint der. Etter et par hundre meter er vi fremme. Vi takker for turen og vinker ha det.

På immigrasjonskontoret blir vi mottatt av en dame i nystrøket uniform. Vi viser frem båtpapirene og passene. Mens vi fyller ut de sedvanlige skjemaene, kommer det inn en ung mann i lang t-skjorte, sæggebukser og digre joggesko. Han leverer noe og veksler et par ord med damen bak skranken før han forsvinner ut igjen. Når skjemaene er ferdig utfylt, forteller damen at mannen som akkurat var innom er tolleren. Han er bare innom super’n en tur, så dere finner han sikkert der, sier hun. Jo da, på andre siden av gaten møter vi tolleren på vei ut av butikken. Han er på vei hjem, så det passer fint om Svein-Hugo og Eilif blir med. Tollkontoret viser seg å være et rom i huset hans. Tolleren er fra Antigua, men ble sendt til Barbuda av sjefen sin for to år siden for å drive kontoret her på ubestemt tid. Det er kjedelig her på Barbuda, sier han, det skjer ingenting. På Antigua er det alltid masse på gang, men jeg må bli her til sjefen lar meg komme tilbake.

Codrington er et hyggelig sted med vennlige mennesker. Alle vi møter er blide og hjelpsomme. Ungene er søte i sine skoleuniformer, veldig sjarmerende og de mest fremmelige kommer med spørsmål som ”Hey Miss, where are you from?”, ”Hey Miss, can I have some coke?” og ”Can I borrow your dingy? I promise to bring it back!”. Skolekameratene fniser og synes det er ustyrtelig morsomt. Vi spiser lunch på en café ved flyplassen. Flere lokale kommer innom og henter mat, blant annet den hjelpsomme politimannen. Husene i Codrington er gjerdet inn for å holder dyr ute fra hagene, og i gatene tusler det høner, geiter og esler, samt en og annen hest. Noen av eslene er ville, mens alle hestene er eid.

Fregattfugler

Etter lunch blir det tur ut til reservatet for fregattfulger. Guiden styrer båten i en forrykende fart nordover i lagunen og inn mellom mangrovene. Her saktner han farten og vi seiler langsomt inn mot reservatet. Båten fortøyes ved mangrovene og motoren slås av.

Fuglene sitter tett i tett i mangrovene så langt vi kan se. Det tar av og lander fugler i ett kjør. Luften over oss er levende av mørke, kretsende fugler. Lyden er øredøvende. Fregattfuglenes skrik og karakteristiske klikkelyder kommer fra alle kanter. Fuglene har forskjellig størrelse og farge og guiden forklarer. De helt hvite små er fugleunger og de mørke med hvitt hode er ungdommer. Hunnene har hvitt bryst, mens hannfuglene har den karakteristiske røde posen under nebbet.

Paringstiden begynner i september. Hannfuglen velger seg da et rede. Der sitter han og blåser opp den røde posen under nebbet og gjør seg til for hunnene. Hunnen flyr rundt og lander hos sin utvalgte hannfugl. De legger et egg per par og de fleste fugleungene har lært å fly mot slutten av mai. I mars og april drar hannfuglene av gårde i små flokker. Da er hunnfuglene og fugleungene alene tilbake i kolonien, og hunnfuglene er alene om mating og oppdragelse av de små. Hannfuglene kommer så tilbake i september for en ny paringssesong.

Fregattfugler er mestere i luften. De veier fra i underkant av 1 til 1,4 kg, og har et vingespenn på 2-3 meter. Ulempen er at de er klossete til beins, og de er ikke i stand til å ta av om de dukker under i sjøen. De unngår derfor å lande på sjøen, og skulle de ved et ulykkestilfelle gjøre det, må de ta av igjen umiddelbart. Fregattfuglene flyr opptil 320 kilometer for å fiske. De øser opp maten fra havoverflaten, og er blitt mestere i å la andre fugler gjøre fiskejobben for så å plage de til de mister fangsten. Guiden fortalte at han en gang så en fregattfugl falle i sjøen og at to andre fugler kom den til unnsetning, en på hver side, og løftet den opp i luften igjen.

Store dønninger på 11-mile-beach

Tilbake i Codrington handler vi mat hos Burton’s Depot før vi går i jollene og kjører tilbake over lagunen. Vi får båret jollene over 11-mile-beach. Der har dønningene blitt større siden morgenen. Jeg synes det ser litt skummelt ut, har morgenens opplevelse friskt i minne og vet jo hvor lett bølgene kan ta tak i gummibåten. Svein-Hugo tar noen bilder av båtene og stranda mens Kari og Eilif gjør et forsøk på å komme seg ut med jolla. De blir tatt av en stor bølge og det ender med en våt retrett. Hvordan skal vi komme oss ut til båten? Vi holder råd og blir enige om en plan. De store dønningene kommer etter hverandre med roligere perioder innimellom. Når vi ser at det roer seg, skal vi skyve ut båten med en bølge på vei ut. Jeg skal så hoppe opp i jolla og ro alt jeg klarer. Svein-Hugo vil løpe bak jolla og hjelpe til med å dytte gjennom brenningene. Vi klargjør årene og drar båten mot vannkanten. Store dønninger slår inn mot stranden og vi må dra oss litt tilbake igjen. Så kommer det en rolig periode. NÅ, roper Svein-Hugo og vi skyver jolla ut med en bølge på vei utover. Jeg jumper oppi jolla, får tak i årene og ror og ror. Svein-Hugo dytter jolla gjennom brenningene. Snart er vi ute i roligere sjø. Svein-Hugo kommer seg oppi jolla og vi får startet motoren.

Vi blir liggende og vente på Blå, vil gjerne se at alt går greit med dem. De kjører samme taktikk. Kari går om bord i jolla og Eilif løper bak. De er fortsatt i faresonen inne ved stranden og vi ser at Kari prøver å få start på motoren mens Eilif står med vann til brystet og prøver å holde båten. Hva er det de holder på med? Hvorfor ror hun ikke? De er heldige, det kommer ingen virkelig store dønninger på lang tid. Vi kjører nærmere og roper til Kari at hun må ro. Da ser vi at den ene åren har brukket. Vi kommer oss nærme nok og får slengt over et tau og dratt de ut i roligere sjø. Eilif kommer seg i jolla, de får start på motoren og vi kan alle puste lettet ut. Med jollene fulle av sand og sjøvann kjører vi ut til båtene.

I morgen seiler vi til Montserrat, øya med den rykende vulkanen.