Reisebrev VI

Reisebrev VI - Januar og Februar 2006
Bequia - Mustique - Mayreau - Union Island - Tobago Cays - Carriacou - Grenada

De to siste månedene har vi tilbrakt i St. Vincent & the Grenadines, på Carriacou og Grenada. Grenadinene skal være noe av det beste Karibien har å by på. Vi har seilt fra palmeøy til palmeøy, det er hvite sandstrender og krystallklart vann.

St. Vincent & the Grenadines

St. Vincent & the Grenadines er et land. I praksis betyr det at vi slipper å sjekke inn og ut for hver øy vi kommer til. I Grenadinene har vi besøkt øyene Bequia, Mustique, Mayreau, Union Island og øygruppen Tobago Cays.

Bequia

Nyttårsaften på Bequia ble feiret med grillparty på stranden. Vi hadde bestilt 40 hummer av en boatboy. Han kom med 2. Men vi kunne få 40 hummer dagen etter… I stedet ble det grilling av kylling. Vi var rundt 50 skandinaver og stemningen var god. Overraskende møtte vi også en gammel bekjent hjemmefra. Truls Berg, Svein-Hugos tidligere sjef, var på seilferie med kone og barn og ble med på strandpartyet.

Etter vel 2 uker i Admirality Bay satte vi 6. januar kursen for kjendisøya Mustique.

Mustique

Mustique er kjent for sine berømte og formuende landeiere. Mick Jagger, David Bowie, Raquel Welch og Tommy Hilfiger er noen av de som har eller har hatt eiendom på Mustique. Øya er privateid og er tilrettelagt som et område med feriehus for de rike. Herskapshus med egne tennisbaner og svømmebasseng med lange velpleide gressplener ned til stranden. Hvert hus har stor tomt; det er bare 80 hus på hele øya i tillegg til et hotell, et gjestehus, en strandbar, noen få butikker og en liten lokal landsby. Rundt halvparten av herskapshusene er til leie når eierne ikke bruker stedet.

I Britannia Bay på vestsiden av Mustique er det lagt ut bøyer for gjestende båter. Vannet her er krystallklart og det er et rev syd i bukta som det er fantastisk å snorkle på.

På Mustique er det to ”must” for alle lanturseilere; Basil’s Bar i strandkanten ved Britannia Bay, samt baren og restauranten Firefly. Firefly ligger på høyden med utsikt over Britannia Bay. Sammen med Janne og Steinar i Noravind, Mette og Bjarne i Fatuhiva, Eli, Rolf og Ulf i Sterna og Åse Britt og Lars Ferdinand i Hurra! inntok vi en tre-retters middag på Firefly. Deilig! Kvelden ble avsluttet med drinker på Basil’s Bar.

Vi ble tre døgn på Mustique før vi seilte videre mot Salt Whistle Bay på Mayreau sammen med Noravind. Steinar i Noravind tok mange flotte bilder av Sedna på plattlens fra Mustique til Mayreau – tusen takk!

Mayreau

”Sedna, Sedna, Sedna, dette er Christiania.” Vi har akkurat ankret opp i Salt Whistle Bay da vi hører Christiania på VHFen. ”Christiania, dette er Sedna”. ”Sedna, Christiania. Vi har avtalt grilling av hummer på stranden i kveld. Om dere vil være med kan dere melde dere på hos Kojac inne på stranda”.

Det er klart vi vil være med på det! Sammen med Torhild og Børre og deres tre sønner i Christiania, Eiril og Knut Erik med deres datter og to sønner i Veto, Janne og Steinar med barna Ole Martin og Ida i Noravind og Shannon og Ørnulf i Babette fikk vi deilig grillet hummer på stranden. Nydelig! Slike kvelder på stranden er prikken over i-en når vi seiler rundt på de karibiske øyene.

Salt Whistle Bay har en halvmåneformet strand. På hver side av bukten er det rev man ikke bør komme for nær ved ankring. Bukten er liten og det er trangt om plassen. Mange charterbåter kommer og går hele dagen, så det kan kjennes ganske hektisk. Etter tre dager hadde vi fått nok av travelheten og seilte de 4 nm sydover til Clifton på Union Island.

Union Island

Clifton på Union Island er det sydligste utsjekkingsstedet i St. Vincent & the Grenadines. I Clifton er det flere små butikker, internettkafeer der man også kan bytte bøker og DVDer, små lokale barer og et par restauranter. På restaurant Bougainvilla har de et digert saltvannsakvarium med hai og morener. De har også den beste italienske pizzaen vi har smakt siden Las Palmas, og ellers mye god mat på menyen.

Mat er dyrt i Karibien og vi sparer ikke mye på å lage maten selv i forhold til å spise ute. Det blir derfor mange restaurantbesøk når det er noen bra spisesteder i nærheten av ankringsplassen.

I Clifton stakk vi innom lokaldisco’n. Det var et hus med masse blinkende lys og høy musikk som kunne sees og høres fra ankringsplassen. Fredag kveld var det full fres og marihuanarøyken lå som et teppe over stedet. Det var ikke stort bedre ute på verandaen… Reggae, 80-talls og nyere musikk i fin blanding ga god stemning.

Etter tre dager i Clifton hadde vinden endelig stilnet nok til at vi kunne sette kursen for snorkleparadiset Tobago Cays.

Tobago Cays

The Tobago Cays består av en rekke mindre ubebodde øyer. Øygruppen beskyttes fra Atlanteren av Horseshoe Reef. Vannet er krystallklart og det er fantastisk å snorkle på revet, men ved mye vind forurenses vannet av partikler fra revet som vind, bølger og strøm tar med seg.

Vi hoppet i sjøen med snorkleutstyr og svømte retning nærmeste strand. Det var sandbunn med noe sjøgress, men vi så flere fisk, en rokke og en skilpadde på snorkleturen mellom båten og stranda. Senere tok vi jolla ut til revet. Der er det lagt ut bøyer vi kan binde fast jolla i. Vi hoppet uti og kom straks inn i en helt annen verden. Krystallklart vann, fargerike koraller og masse fisk. Jørgen i Vanvara hadde sett flere haier på revet dagen før, men det var jeg (Ragnhild) lykkelig uvitende om der og da!

Vi ville også utforske noen av øyene og tok jolla inn til Jamesby. Der møtte vi Eiril og Knut Erik med barna i Veto. Sammen gikk vi på oppdagelsesferd til toppen av øya. Det var fantastisk utsikt, mange spennende klippeutspring å klatre på (ungene og Svein-Hugo) og vi så en stor iguana.

To dager med lite vind var det vi fikk. Når vinden økte på, seilte vi tilbake til Clifton og sjekket ut, før vi satte kursen mot Carriacou.

Grenada & Carriacou

Carriacou og Petit Martinique er en del av Grenada. Petit Martinique er den minste og den nordligste av øyene i landet. Carriacou ligger mellom Petit Martinique og Grenada og er også den mellomste av størrelse. Hillsborough er den største byen på Carriacou. Grenada er den største og sørligste av øyene. Hovedstaden er St. Georges. Vi har besøkt Carriacou og Grenada.

Carriacou

Fra Union Island seilte vi til Hillsborough for å sjekke inn i Grenada. Det var nordlig vind og bølgene kom nordfra. Hillsborough gir ikke ly for vær nordfra og vi fortsatte sydover etter å ha sjekket inn. Vi seilte forbi Sandy Island, en liten øy bestående av sand og koraller med et par palmer på. Der skulle vi gjerne ha stoppet, men været fra nord drev oss videre sydover til Tyrrel Bay. Her ankret vi nord i bukta ved mangrovene for å få mest mulig ro for bølgene.

Vi tok jolla til land og spaserte på veien langs sjøen, forbi små butikker, en internettkafe, barer og restauranter. Vi fikk handlet litt mat i en butikk, og noe i en annen. To dager senere seilte vi videre sydover til Grenada og Prickly Bay.

Mellom Carricaou og Grenada ligger det flere små øyer. Dessverre er det ingen gode ankringsplasser her, selv om du kan ankre ved Isle de Ronde i et nødsfall. Rundt 2 nm vest for Isle de Ronde og midt på kurslinjen mellom Carriacou og Grenada ligger en aktiv undersjøisk vulkan. Den kalles Kick ’em Jenny, og du vil nok få et skikkelig ”kick” om befinner deg over vulkanen ved et utbrudd! For å unngå dette er det fastsatt en (frivillig) utelukkende sone på 1, 5 km rundt vulkanen. Sonen øker til 5 km når vulkanen buldrer. www.uwiseismick.com gir siste status på vulkanen. De to foreløpig siste utbruddene kom i 1988 og 1989, men vi tok ingen sjanser og passerte i god avstand! (Den norske Colin Archer skøyta Fredag med Mariann Palmborg og Peter Røren om bord var i nærheten av Kick ’em Jenny ved et av disse utbruddene. Historien kan du lese i Peter Rørens bok Kakerlakkenes død som er gitt ut på Flyt Forlag).

Grenada

Vi ble advart mot å besøke Grenada. Ikke på grunn av kriminalitet, men fordi øya er ramponert av to kraftige orkaner med 9 måneders mellomrom. Den siste traff øya for 1 ½ år siden, høsten 2004. 80 % av alle hustak ble revet av. Trær knakk som fyrstikker og avlinger ble ødelagt.

Grenada er regnet som orkansikkert område. Mange har derfor båtene sine her i orkansesongen, på anker, i havn eller på land. Når orkanen traff var det derfor mange båter som ble truffet hardt. En tysker lå for anker i Prickly Bay med sin noen-og-60 fot store seilbåt. Han hadde tre store ankere ute, samt 9 liner i land. Ankrene hadde han gravet 1 meter ned i sanda. Da orkanen traff, hadde han forskanset seg om bord med dykkerutstyret klart. Vinden endret seg og linene i land måtte kuttes for å rette båten opp mot vinden. Han kuttet det ene tauet. Da røk de andre 8 tvert av. Her var det krefter i sving. Båten klarte seg bra gjennom orkanen og var en av få båter i Prickly Bay som kom fra orkanen uten store skader.

En stor katamaran lå for anker mot vinden i samme bukt. Ankeret var gravet godt ned i sanda. Da orkanen traff, ble katamaranen løftet opp i lufta og landet opp ned i vannet igjen. Ankeret holdt.

Grenada har fått god hjelp fra blant annet USA i gjenoppbyggingsarbeidet etter orkanene. De fleste husene er reparert, og det er bare et og annet hus innimellom som fortsatt er uten tak. Sporene etter orkanene i naturen er fortsatt synlige. Frukt- og grønnsakssesongene er kommet i ulage. På avstand er konturen av skogene ujevne. På nært hold ser man trærne felt som fyrstikker liggende hulter til bulter.

Japan leverte hundrevis av nye biler til en bilig penge, og sjelden har vi sett så mange nye og flotte biler. Grenada må ha en av de nyeste bilparkene i hele verden!

Heldigvis hørte vi ikke på advarslene om et ødelagt Grenada. I stedet tilbrakte vi tre uker på en utrolig vakker øy som har mye å by på. St. Georges er hovedstaden og tilbyr det meste av det en trenger, alt fra frukt, grønnsaker, håndlagede smykker og piratkopierte DVD-filmer på markedet, til butikker med kjente merkevarer og store supermarkeder. For folk som kommer langveisfra i egen seilbåt, har Grenada det meste av båtutstyr, reservedeler og fagfolk for reparasjoner. Det er mye god mat på restaurantene. Grenadierne er vennlige og imøtekommende og det er rett og slett hyggelig å være turist der.

Prickly Bay, Grenada

Prickly Bay er en stor bukt syd på Grenada. Her er det verft og marina, hoteller og feriesteder, kafeer, barer og restauranter. I bukta ligger det hundrevis av båter for anker.

Vi tok båten på land hos Spice Island Marine Services og malte på nytt bunnstoff. Gutta som jobbet på verftet kom stadig bortom og pratet og kom med gode råd. Langturbåter er som regel tungt lastet og Sedna er intet unntak. Svein-Hugo hadde derfor hevet vannlinjen på Sedna våren 2005 med 10 cm. Nå var det meste av bunnstoffet på den hevede vannlinjen slitt bort. Vi fikk råd om å legge på en ny to-komponents primer (grunning) og male på nytt bunnstoff når primeren var blitt ”sticky”, dvs. innen en time. Vi fulgte rådet, og foreløpig ser det veldig bra ut!

Kari og Eilif i Blå og Anne Britt og Tom i Stormsvalen hadde båtene sine på land samtidig. Det var hyggelig å ha noen å snakke med innimellom pussing og maling. Det ble felles måltider på De Big Fish som lå ved verftet, og vi inviterte på ettermiddagskaffe med nybakt eplekake om bord i Sedna.

Mens vi lå på land ble vi kjent med Karen fra Gudbrandsdalen. Hun har de siste fem vintrene passet den norskeide båten Misty som ligger i Mount Hartman Bay, bukten ved siden av Prickly Bay. Hun fulgte Kari og meg på bussen til Grand Anse for å vise oss minibank og supermarked. Karen kunne også anbefale restauranter og guider for rundturer på øya.

En kveld samlet hun nordmenn og svensker til felles middag på kinarestauranten. Vi gjorde en opptelling blant dem vi kjente til og Karen bestilte bord til pluss/minus 15. Ryktet spredde seg i bukta og vi ble 26! Choo Light Chinese Restaurant & Bar er en liten familiebedrift der mannen lager maten mens fru Choo serverer. Imponerende nok taklet de det overraskende store selskapet helt fint; alle fikk det de skulle ha og maten smakte supert!

Bussing på Grenada

Bussystemet på Grenada er forresten verdt hederlig omtale. Bussene er små Toyota minibusser. Det er plass til to passasjerer foran og tre på hver av de fire seteradene bak i bussen. Det kan bli trangt om plassen med ryggsekker og handleposer. Bussene kjører sine faster ruter og rutenummeret er klistret øverst på frontruta. På hver buss jobber det en sjåfør og en døråpner/pengeinnkrever. Sistnevnte sitter bak ved skyvedøren og roper og vinker for å få med folk. Bussene går hele tiden – vi ventet aldri mer enn 1 minutt. Ønsker du å være med går du til nærmeste holdeplass, evt. kan du vinke bussen inn nesten hvor som helst langs med ruta. Ofte stopper de og spør om du skal være med når du går langs veien. Når du vil av bussen knakker du et par ganger i taket eller metallet på siden av bussen. En busstur koster 2 EC$ (Eastern Carribbean Dollar) som omregnet er litt over 5 kr. Betaler du 5 EC$ kjører bussen deg til faste avstikkere fra den ordinære ruten. En av disse faste avstikkerne er De Big Fish, restauranten ved verftet og dingydocken i Prickly Bay. Veldig kjekt å få kjøre helt frem med de tunge matvareposene.

Grenada Sailing Festival

Siste helgen i januar gikk Grenada Sailing Festival av stabelen. Vi var og så på de lokalt bygde båtene som startet fra stranden i Grand Anse. Båtene starter i puljer på 4-6 båter. En mann fra hver båt må stå på stranden og løpe til båten når startskuddet går. Så seiler de utover mot første bøye. Det er skikkelig kniving mellom båtene og de dulter ofte borti hverandre. Puljene starter med et par minutters mellomrom og det blir etter hvert trangt om plassen på banen som går langs med stranden. De er ivrige og sparer ikke på kruttet. Vi så flere nesten-kullseilinger og en båt som gikk rundt. Først når alle båtene var kommet i mål kom det en båt ut for å slepe den kullseilte båten inn til stranden igjen.

Etter hvert som båtene kommer i mål, legges de opp på stranden på en lang rekke langs vannkanten. Så er det klart for ny puljeinndeling og ny start. Vi så en stor tavle der alle båtene stod listen opp nedover og heatene nummerert bortover. Den skulle tydeligvis fylles ut utvover dagen, men vi skjønte aldri helt reglene og hvordan puljene ble bestemt. Det var uansett artig å se denne typen båtrace.

Rundtur på Grenada

Etter anbefaling fra Karen, ringte vi Cuthbert ”Cutty” Alexander for å avtale en guidet tur rundt på Grenada. Sammen med Anne og Jørgen i Vanvara, Kari og Eilif i Blå og Anna og Roger i Crux fikk vi en fantastisk sightseeingtur på Grenada. Cutty var den perfekte guide! Han startet med å kjøre oss til et fort med god utsikt over St. Georges og Grand Anse. Dessverre kom alle turistbussene fra to cruiseskip til fortet rett før oss… Cutty visste hvilke ruter disse skulle ta videre og endret derfor vår rute for at vi skulle slippe å gå i kø hele dagen. Neste stopp ble Concord Falls.

På veien dit stoppet han stadig vekk langs veien for å hente noen blader, blomster, grener, frukter som vi skulle ta/lukte/smake på samtidig som han fortalte oss hva det var og hva det ble brukt til. Dessverre husker jeg ikke alt han viste oss, men her er noen eksempler:

Dersom man ikke plukker agurkene når de er modne, men lar de bli hengende på treet, tørker de innvendig og man får en svamp man kan vaske seg med
Vi fikk lukte på blader som ble brukt til å lage deodorant av. Nå hadde vi både vaskesvamp og deo!
Cutty hentet en kakaofrukt til oss som han åpnet. Kakaobønnene er dekket av et hvitt geleaktig lag. Disse kunne vi suge på som sukkertøy.
Vi fikk lukte på noen blader som kan brukes til å trekke en te mot forkjølelse. Den samme teen kan også brukes i stedet for angrepillen…
Muskat er viktig for Grenada, og de bruker hele frukten. Det ytterste oransje skallet lages det syltetøy, geleer og safter av. Det indre skallet som omgir nøtten brukes som dekke på stier (i stedet for bark). Selve nøtten er det vi kjenner som krydderet muskat. Muskaten er moden når det ytterste oransje laget sprekker opp og viser det røde skallet rundt nøtten.

Videre viste han oss mango- og avokadotrær og mye annet spennende. Normalt ville det være sesong for mange frukter på denne tiden. På grunn av orkanen som herjet Grenada for 1 ½ år siden er plantelivet kommet i ulage, og mangoene var ikke modne nå. Avokadotrærne stod i blomst, og vil gi frukt mye senere enn det som er normalt.

Ved Concord Falls fikk vi smaksprøver på mange lokale frukter og vi kjøpte ferdig oppskjært frukt til den videre turen. Vi kjørte videre nordover og stoppet for lunch ved Caribs Leap. Her skal de siste Caribindianerne ha hoppet i døden da europeerne kom for å drive de vekk. Nå ligger det en kirke og en barneskole på stedet. Elevene på skolen hadde friminutt og flokket seg rundt oss for å bli tatt bilde av. På skolen var det hengt opp skilt med ulike oppfordringer: ”Be nice”, ”Share with others” og ”Be polite” var noen av skiltene vi så. I lunchrestauranten hang det et skilt over baren med teksten ”No Obscene Language”.

Første stopp etter lunch var turens høydepunkt: Grenada Chocolate Company! Yep, Grenada har sin egen lille sjokoladefabrikk! Der produserer de mørk sjokolade med 66 % og 71 % kakao. Vi fikk omvisning, smaksprøver og anledning til å kjøpe sjokolade. Det siste skal man ikke kimse av, for de var utsolgt i alle butikkene jeg var inne i på Grenada.

Eilif er pilot med eget småfly. Jørgen er utdannet flymekaniker. På Grenada er det en nedlagt flyplass der det står to gamle flyvrak. Så da var vi og så på fly. Jørgen, Svein-Hugo, Anne og Anna klatret inn i flyet. Jeg stod ute og tok bilder og var sjeleglad for det når Anne hylte ”flaggermus” og kom løpende ut igjen.

Siste stopp på utflukten ble Grand Etang, en vulkansk kraterinnsjø. Her var det mange apekatter og Cutty matet apene med bananer. Han holdt bananen opp over skulderen på en frivillig, apekatten kom løpende opp kroppen på den frivillige, snappet til seg bananen og løp bort igjen. Til stor begeistring for alle oss andre.

Dykkerkurs og Independence Day

I Prickly Bay gikk Svein-Hugo på dykkerkurs hos Scubatech. De har basen sin på Calabash resort. Svein-Hugo startet med kurset PADI Open Water sammen med skotske Steve en fredag og var ferdige mandag formiddag. Mandag ettermiddag fortsatte Svein-Hugo med PADI Open Water Advanced, og var ferdig torsdag ettermiddag.

Jeg brukte dagene til å kjøre Svein-Hugo til og fra med jolla, var en tur inne i St. George’s, badet og solte meg på dekk og leste flere bøker!

Bonusen for meg disse dagene var nydelige luncher på Calabash strandbar.

Grenadas nasjonaldag, 7. februar, feiret vi med en bedre treretters middag på Calabash restaurant. Det er det beste restaurantmåltidet vi har fått på turen! Chevre på toast med rødbeter og rødløk til forrett, hummer på lun potetsalat med mangosaus til hovedrett og en deilig dessert med sjokoladekake og is. Lekkert anrettet og fantastiske smakskombinasjoner. Ypperlig service, elegante omgivelser og en rolig, dempet atmosfære. Et fantastisk måltid!

Farvel Grenada

Etter tre herlige uker i Prickly Bay seilte vi de 10 nm til St. Georges. Her ville vi sjekke ut, fylle vann og ligge en natt i marina før vi skulle sette kursen nordover. I marinaen var det imidlertid fullt. Båtene lå med baugen ut med fortøyningstauet festet i en bøye og med hekken inn mot brygga. Det var ingen ledige bøyer, men vi fikk lov til å kaste anker og så backe inn mot brygga. I 10 m/s sidevind, ble det med forsøket, og vi gikk i stedet inn for å fylle vann. Vi så at den svenske båten Crux med Anna og Roger lå longside på innsiden av bryggen. Der kan jo vi ligge, utenpå Crux, tenkte vi.

Å ligge longside utenpå hverandre er nok et skandinavisk fenomen. Syd for Danmark har vi sett det kun to steder; i St. Peter Port på Guernsey, der vi lå 2-3 båter utenpå hverandre, og i Funchal på Madeira, der det lå 6 og 7 båter utenpå hverandre.

Marinasjefen i St. Georges så også litt uforstående på oss da vi spurte om å få ligge longside med Crux, men sa at det var greit for han om det var ok for Anna og Roger.

Om kvelden ble vi invitert over i Crux for å feire den nye satellittantennen. Crux ble utstyrt med en satellittantenne for internettforbindelse i Sverige før de dro på langtur, men den har aldri fungert ordnetlig. I Las Palmas hadde de reparatører om bord, men et par uker senere var signalet borte igjen. Etter lange forhandlinger har Crux fått ny satellittantenne med sterke og gode signaler. Vi feiret med rødvin og rom & cola. Veldig hyggelig, men en litt dårlig oppladning til en lang seiltur dagen derpå…

Fra Grenada til Martinique er det rundt 160 nm om man seiler direkte. Det var planen vår. Helt til vi kom i åpent farvann mellom Grenada og Carriacou. Der fikk vi sjø og vind rett i mot! Vi hadde sterk motvind opp i 15 m/s hele veien og bølgene slo over dekk. Vi valgte derfor å dele turen opp i tre med overnattinger i Admirality Bay, Bequia og Rodney Bay, St. Lucia før vi seilte det siste stykket over til Martinique. Ved å seile nærmere øyene får vi ly fra vind og bølger, så selv om den totale distansen blir noe lenger og vi bruker et par dager ekstra, er dette en langt mindre slitsom reisevei!