Askeregn og en rykende vulkan, en by begravd i aske, vakker natur og en engasjert guide gjorde Montserrat til en opplevelse vi sent vil glemme. Fra Montserrat seilte vi forbi kongedømmet Redonda til Nevis. På St. Kitts & Nevis besøkte vi vakre gamle sukkerplantasjer.
Montserrat ble bosatt av irske katolikker på rømmen fra protestanter på St. Kitts i 1632. En ny bølge med irske nybyggere ankom i 1649 etter at Cromwell erobret Irland. Nybyggerne begynte som bønder med forskjellige avlinger. Etter hvert ble sukker hovedproduktet, og slaver ble introdusert. De små gårdene var ikke lenger økonomisk lønnsomme og mange av irene returnerte til Irland. Irene etterlot seg irske navn som O’Brian, Dublin og Ryan, samt en irsk rett kalt ”goat water” – geitevann.
Øya er i dag kjent som ”The Emerald Isle of the Caribbean” – Den grønne øy i Karibien.
Vulkanutbrudd
I 1995 hadde Montserrat en befolkning på 11 000 som drev jordbruk, fiske og var ansatt i turistindustrien. Mange amerikanere og canadiere kjøpte hus her for å flykte fra de kalde vintrene i nord. Hovedstaden Plymoth ligger sydvest på øya under vulkanen Soufriere. Byen er Montserrats senter og de fleste av øyas aktiviteter foregår i og rundt Plymoth. Myndighetene har nettopp ferdigstilt et større byggeprosjekt og nye planer står i kø etter å bli iverksatt. De fleste skolene og the American University of the Caribbean (medisinstudie) ligger i Plymoth.
17. september 1995 begynner vulkanen Soufriere å røre på seg. Plymoth blir evakuert. En tid senere, blir alarmen avblåst og folk flytter tilbake til Plymoth. Fire ganger bli byen evakuert de neste par årene. I juni 1997 blir byen igjen evakuert. Alle regner med å komme tilbake igjen om et par dager, og tar bare med seg det aller nødvendigste. De vet ikke at de aldri mer skal tilbake til hjemmene og arbeidsplassene sine i Plymoth.
Utbruddet i juni 1997 dekker hele Plymoth i aske. Det tar 90 sekunder for gass- og askeflommen å nå sjøen. Flyplassen på østsiden av øya er foreløpig reddet, askestrømmen stopper rett før. Den søndre delen av Montserrat er nå ubeboelig. En liten fjellkjede, the Central Hills, beskytter den nordlige delen av Montserrat fra vulkanutbruddene i syd. De som ikke har hus på den nordre delen av øya, må finne seg et nytt sted å bo. Mange velger å flytte til England, slik at barna kan fortsette på skolen.
Myten
Før vulkanutbruddene startet, drev arkeologer utgravinger i gamle indianske bosetninger i nærheten av flyplassen. De fant flere gjenstander etter Arawak- og Caribindianere. Gjenstandene ble flyttet til Smithsonian, og kort tid etter kom de første utbruddene. Utbruddet i september 1997 dekket hele flyplassen, mens indianerlandsbyen forble urørt.
Soufrieres utbrudd sies å være indianernes hevn for gravskjendingen. I dag ser vi flyplassen begravd i aske. Ved siden av er det et urørt område med trær og grønne planter.
19 mennesker omkom som følge av vulkanutbruddene. De gikk inn på forbudt område for å se etter buskapen sin og ble overrasket av vulkanutbruddet.
De siste utbruddene?
12.-15. juli 2003 kollapset hovedpluggen på Soufriere. Utbruddet førte med seg store mengder aske og er det hittil største av utbruddene siden vulkanen våknet til liv igjen i 1995.
3. mars 2004 kom det foreløpig siste utbruddet fra Soufriere.
Askeregn i Little Bay
Vi seiler de drøyt 50 nautiske milene fra nydelige, rolige, pastellfargede Barbuda til interessante, grå og grønne Montserrat sammen med Blå. Et par nautiske mil før Montserrat begynner det å regne. Aske. Lenge før vi rekker å ankre opp i Little Bay, er Sedna full av aske. Ute og inne. Asken lurer seg inn overalt.
Den danske båten Frigg ligger på anker bortenfor oss, og Svein-Hugo tar jolla over. Ole og Ole er nettopp kommet tilbake fra en rundtur på øya, og er sjokkert over all asken. De kom til Little Bay dagen før, og har ikke sett tegn til aske før nå.
Blå ber oss over på deilige pannekaker. Det knaser litt ekstra når vi tygger, men pannekaker med mamma Astrids hjemmelagede blåbærsyltetøy er alltid godt!
Dagen etter sjekker vi inn hos de tre sedvanlige kontorene – havnekontoret, tollvesenet og immigrasjonen. Havnekontoret ringer Jadine Glitzenberg, guiden anbefalt av Frigg, og hun henter oss på havna. Jadine er en fargerik dame som er vokst opp på Montserrat. Etter flere år i Tyskland og England flyttet hun tilbake til Montserrat på slutten av 1990-tallet. Iført flott hatt, lang kjole og pene sko kjører hun oss rundt på øya i sin Toyta firehjulstrekk minibuss.
Vi snakker om asken og Jadine kan fortelle at dette er helt spesielt. Soufriere har nemlig begynt å røre på seg igjen. Pluggen har bygd seg sakte opp siden forrige utbrudd. De siste par ukene har hastigheten økt med tigangen, og Soufriere sender igjen ut aske. Pluggen vil fortsette å bygge seg opp til den enten kollapser eller eksploderer i et nytt utbrudd. Hadde dere kommet for tre uker siden, kunne jeg tatt dere med inn i Plymoth, sier Jadine. Nå er det forbudt, og vi må se Plymoth fra åsene rundt.
Hun, for vulkanen er en ”hun”, sier Jadine, liker å vise seg litt. På tiårsdagen sin 17. september 2005 viste hun seg for de tilreisende VIPene ved å buldre litt i morgentimene.
Første stopp på sightseeingrunden er en kilde der et skilt forkynner ”If you drink from that burn you will surely return”. Kilden er et rør som kommer ut av fjellet med en kran i enden. Jadine skrur på vannet og drikker. Hun forteller at kranen er laget for turistene, når hun var liten drakk de rett fra bekken som rant ned fjellet. Vi drikker i tur og orden, og er nå sikret å returnere til Montserrat.
Kjendisøya
Jadine peker ut en stor villa. Det er villaen som Paul McCartney leide da han spilte inn ”Ebony & Ivory” her, sier hun. Beatles-manageren George Martin hadde i mange år et platestudio, Air Studios på Montserrat. Roen og isolasjonen på Montserrat gir musikerne frihet til å være kreative, sier Jadine. Rolling Stones, Elton John, Sting og Dire Straits er noen av artistene som har spilt inn plater på Montserrat. Sting ble for eksempel med på Dire Straits’ ”Money for Nothing” på plata ”Brothers in Arms” fordi Mark Knopfler traff han på ferie på Montserat. Dessuten kommer Boney M. fra Montserrat, fortsetter hun, eller i alle fall hennes gode venninne Maizie (Williams). Marcia Barrett og Liz Mitchell er fra Jamaica og Bobby Farrell kommer fra Aruba.
George Martin arrangerte en konsert i Roal Albert Hall til inntekt for øya i 1997. Det var et stjernespekket arrangement der artister som Elton John, Sting, Paul McCartney, Phil Collins og Erick Clapton. Lokale Arrow fremførte hiten ”Hot, Hot, Hot”.
Vulkanen Soufriere
Jadine kjører oss videre til Montserrat Volcano Observatory. Her ser vi for første gang vulkanen Soufriere. Vi ser røyken stige opp av vulkanen og ser den nye pluggen som er i ferd med å bygge seg opp. Montserrats 9-hulls golfbane er begravd under asken der nede ved sjøen, sier Jadine og peker. Vi ser bare grå aske. Jadine forteller at en forskerrapport i 1987 forutsa vulkanutbruddet. Myndighetene trodde ikke noe på dommedagsprofetien, og overså rapporten.
Jadine forhører seg med ekspertene på observatoriet og vi får tillatelse til å kjøre over bruen til sydsiden av øya. På veien stopper vi hos en lege for å få støvmasker, men han har ikke flere igjen. Vi kjører over bruen til sydsiden av øya og videre opp på åsene nord for Plymoth. Fra åsene ser vi de voldsomme ødeleggelsene. Asken ligger tykk over Plymoth. Sentrum er begravd, bare toppen av kirketårnet stikker opp. Kraftige regnskyll de siste månedene har laget dype revner i askelaget, og vi ser hus titte frem fra vegger av aske. Vi besøker et privathjem der dressene enda henger i skapet. Alt er dekket av aske. I et spahotell må vi gå bøyd gjennom dørene, asken har hevet gulvet med en snau meter. På kontoret ligger papirene utover som de ble forlatt da byen ble evakuert. Svømmebassenget er fylt av aske. På tennisbanen skimter vi de øverste centimeterne av nettet. Det er som å besøke en spøkelsesby.
Det er vanskelig å ta inn over seg de enorme ødeleggelsene, fatte at her var det en gang en helt vanlig by med barn og voksne, skoler, butikker og kontorer. Vi blir tankefulle og en smule dystre. Jadine muntrer oss opp. Vi kan ikke dvele ved katastrofen, sier hun, vi må se fremover og bygge opp igjen øya, gjøre den til et herlig sted å være, få tilbake turistene.
Nybygging
Etter den dystre sydsiden, er det godt å bli vist nordsiden av øya. Her er det nye boligfelt og flyplass, butikker og folkeliv. Mange ambisiøse montserratere flyttet til England da utbruddene startet, sier Jadine. Få av disse har kommet tilbake til Montserrat. Folketallet sank fra 11 000 til 4 500 etter at utbruddene startet. Mange av dagens innbyggere er arbeidere som kom fra andre karibiske øyer for å jobbe på Montserrat etter utbruddene. Det var stort behov for arbeidskraft til å fjerne aske, bygge opp igjen infrastruktur og hus. De tilreisende arbeiderne blir gjerne værende på Montserrat, ønsket er å få statsborgerskap. Innbyggerne på Montserrat kan nemlig reise fritt til England og bosette seg der om de ønsker det.
Passasjerfergen til og fra Antigua sluttet å gå etter at utbruddene startet, og flyplassen ble begravd i aske. England ga Montserrat støtte til enten å bygge ny flyplass, eller en ny havn. Politikerne på Montserrat mente de bløffet, valgte flyplass, og trodde de skulle få havnen i tillegg. I dag har Montserrat en 600 m lang rullebane, der det tar av og lander Twin Ottere med 19 passasjerer. Havn for passasjerferger har de ikke.
Myndighetene planlegger en ny hovedstad i Little Bay nord på øya, men utviklingen tar lang tid. Staten eier mye landområder i og rundt Plymoth, mens de nordlige områdene eies av private familier. Dette forsinker utviklingen av en ny hovedstad. Befolkningen har ikke tid til å vente på årelange offentlige prosjekter, sier Jadine. Mange har derfor bygd hus syd for Little Bay, og det er trolig at hovedstaden vil strekke seg hit når den en gang står ferdig.
Vi avslutter dagen på den lokale havnekafeen. Her er det høylytte diskusjoner over store middagsporsjoner. Vi bestiller Carib øl og rom & cola, og får øl i flaske og et kjøkkenglass med rom. Colaboksen kommer ved siden av. Sterke saker.
Tilbake i båten spyler vi av asken med saltvann. Det går med mange bøtter. Morgenen etter gjentar vi skylleprosessen. Det er fjerde gangen etter at vi kom hit. Dørken nede har også blitt vasket opptil flere ganger, men det knaser fortsatt. Vi kommer nok til å finne rester fra Montserrat i mange måneder fremover.
Dagen etter seiler vi videre mot Nevis. Vi skulle gjerne blitt lenger på Montserrat, det er noen fine dykkersiter her, men asken tvinger oss videre.
Redonda ligger 10 nm sydvest for Montserrat og vi seilte forbi på vei til Nevis. Det er en stor klippe, rundt 1,6 kilometers lang og 0,5 kilometers bred. King Juan Peak rager 296 meter i været. Det er ingen god ankringsplass ved øya og det er ikke helt enkelt å komme seg i land. I ”A Traveler’s Guide to Caribbean History” av Don og Dene Dachner og ”The 2006-2007 Cruising Guide to the Leeward Islands” av Chris Doyle kan vi lese om øyas merkelige historie.
Arkeologiske funn tyder på at Caribindianerne brukte Redonda som en vei stasjon. Columbus oppdaget øya 11. november 1493 og beskrev den som utilgjengelig.
Øyas naturressurs, fugleskitt, tilfredstilte en verdensomspennende etterspørsel etter kalsium fosfat, og gruvedrift startet opp i 1865. I grunnfjellet ble det oppdaget aluminium fosfat. Britene var redd amerikanerne skulle ta over, og i 1872 annekterte britene Redonda og la øya inn under Antigua. Et hundre mennesker jobbet på øya. Personell og utstyr ble dratt opp og ned en to-vogns kabelbane, designet slik at vekten av den oppadgående lasten ble balansert med sjøvann, som først ble pumpet opp til et reservoar på toppen og så fylt i den nedadgående vognen. Det var hus på toppen av øya og en brygge ved sjøen. Fosfatproduksjonen stoppet i 1914, og gruvedriften ble endelig avsluttet i 1930. I 1978 satte Antigua opp et postkontor på øya og utga en serie frimerker for å minnes 100 år med fosfatproduksjon. Orkanen David feide bort postkontoret et år senere. Ruiner etter bosetning og rester etter maskiner kan fortsatt sees på Redonda.
Kongedømmet Redonda
I 1865 fikk Matthew Dowdy Schiell, en irsk-montserratsk handelsmann, en etterlengtet sønn. Han hadde åtte døtre fra før. Som den kjønnsdiskriminerende mannen han var, ville han ha et kongedømme for sin sønn. Døtrene kunne gifte seg. Han gjorde krav på Redonda i 1865 og i 1880 tok han med seg den 15 år gamle sønnen M.P., biskopen av Antigua og flere venner. Der kronet biskopen sønnen til Kong Filipe I av Redonda. M.P. Schiel (han droppet den siste l-en i etternavnet) flyttet til England og ble en anerkjent forfatter av gotiske romaner og science fiction. Han beholdt tittelen og holdt hoff i London. I sine senere år forsøkte han å få anerkjent tittelen sin hos den britiske regjeringen. For å få han til å tie, ga de han en pensjon for sine bidrag til litteraturen. Shiel døde i 1947, men ikke før han hadde overført kronen til forfatteren John Galsworth, Kong Juan I. Kong Juan I var alkoholiker og prøvde, uten hell, å selge kongedømmet ved flere anledninger. Før han døde i 1970 ble tittelen gitt videre til Jon Wynne-Tyson, Kong Juan II. Han besøkte Redonda og plantet et økologisk flagg, før han abdiserte 1. april 1998. I dag regjeres Redondas kongedømme av Robert Williamson, en forfatter og kunstner bosatt på Antigua. Kong Robert holder hoff i English Harbour.
St. Kitts & Nevis er søsterøyer og sammen utgjør de et land. St. Kitts er den største av øyene og har rundt 43 000 innbyggere, mens det på Nevis bor rundt 10 000 personer. St. Kitts er i England og Frankrike kjent som ”the Mother Colony”, mens Nevis kalles ”The Queen of the Caribbean”.
Caribindianerne kalte St. Kitts ”Liamuiga” – Fruktbart land, og det er gjort funn som viser at både Arawak-indianerne og siden Caribindianerne har vært bosatt på øyene.
I ”A Traveler’s Guide to Caribbean History” av Don og Dene Dachner og ”The 2006-2007 Cruising Guide to the Leeward Islands” av Chris Doyle kan vi lese om øyenes historie. Columbus ankret opp ved Nevis 11. november 1493 og ga øya navnet ”Nuestra Senora del las Nieves” – Vår Dame av Snøen. Karttegnere forkortet siden navnet til Nevis. Dagen etter seilte Columbus forbi St. Kitts og kalte den opp etter seg selv, St. Christopher. Navnet ble siden forkortet til St. Kitts.
St. Kitts & Nevis hadde ingen ressurser av edle metaller og lå geografisk utenfor den vanlige handelsruten. Spanjolene var derfor ikke interessert i å bosette seg på øyene. I stedet fant de bruk for Caribindianerne som bodde på øyene. Profitten fra perledykking utenfor øya Cubagua utenfor Syd-Amerika var truet på grunn av høy dødelighet blant dykkerne. Spanjolene hentet derfor Caribindianere fra St. Kitts & Nevis og tvang de til å dykke etter perler 16 timer om dagen. Med dybder fra 6 til over 20 meter var dødeligheten høy, og Caribindianerne tok hevn i 1520 da de angrep og drepte spanjolene på Cubagua.
Sir Thomas Warner kom til St. Kitts i 1623 og bygde den første britiske kolonien i Vest India. Franske nybyggere kom til St. Kitts omtrent samtidig, og englenderne og franskmennene delte øya mellom seg. Caribindianerne ble bekymret for sin egen sikkerhet og planla et angrep på nybyggerne. I følge legenden ble englenderne advart av Barbe, en Caribkvinne. Englenderne og franskmennene slo seg sammen og massakrerte tusener Caribindianere. Stedet for massakren kalles Bloody Point.
Etter 150 år med kamphandlinger og usikkerhet, ble St. Kitts & Nevis britiske i 1783.
Sukkerproduksjon har vært hovednæringen på øyene de siste 3-400 årene, og på det meste var det 300 sukkerplantasjer på St. Kitts & Nevis. Plantasjene var store og bare de velstående hadde råd til å kjøpe og drive de. Når bøndene flyttet til andre øyer, importerte plantasjeeierne slaver som arbeidskraft. Giftige slanger ble satt ut på St. Kitts og Nevis for å drepe rømte slaver. Det plantasjeeierne ikke hadde forutsett, var at slangene ikke så forskjell på en hvit og en svart mann. Fra India ble det så importert et minkliknende dyr som skulle utrydde slangene.
I Basseterre, hovedstaden på St. Kitts, er det underjordiske ganger som ble brukt av slavene. De skulle ikke synes i gatebildet.
Nevis sluttet med sukkerproduksjonen i 1958, St. Kitts i 2005. Mange av plantasjene er gjort om til pensjonater og restauranter med flotte hageanlegg og svømmebasseng. Begge øyene satser på turisme for fremtiden.
Plantasjebesøk og natur sti på Nevis
Fra noen sider likner Nevis en sombrero med Nevis Peak på 985 meter i midten skrånende ned mot lave kanter. Vi ankret opp utenfor Charlestown, hovedstaden på Nevis sammen med Blå. En lang palmestrand går nordover fra Charlestown, og det ligger mange båter for anker her.
Sammen med Kari og Eilif i Blå tar vi taxi til Golden Rock Estate, en gammel plantasje som er bygget om til pensjonat og restaurant. Vi får utlevert kart med beskrivelse av planter og trær, og rusler en runde i jungelen før lunch. I paviljongen i hagen får vi servert hummersmørbrød. Nydelig! Hagen er velstelt, det bugner av blomster i alle farger. En apekatt får flere lunchgjester til å skvette litt. Vertinnen forteller at de ikke er redde for mennesker, men forsikrer at de ikke er farlige.
Nevis har for øvrig like mange apekatter som mennesker; rundt 10 000 av hver. Apekattene ble i sin tid importert av plantasjeeierne, og uten naturlige fiender økte populasjonen raskt. På St. Kitts er det 65 000 aper og 43 000 mennesker.
I Charlestown rusler vi rundt i gatene og tar en titt på fødehuset til Alexander Hamilton, illegitim sønn av skilte Rachel Levine (hun fikk ikke gifte seg på nytt) og den skotske aristokraten James Hamilton. Alexander Hamilton studerte i New York, var med å signere uavhengighetserklæringen, ble oberst i the American Revolutionary Army og tjente som den første finansministeren i USA.
Svein-Hugo blir med Scuba Safari på dykkertur. De drar ut til Monkey Shoals, rett utenfor Charlestown. Her blir det to dykk, først et ned til 23 m, så et til 12 m. Det er god sikt, rundt 30 m. Monkey Shoals byr på mye, blant annet en nurseshark som gjemte seg under et klippeutspring. En snyltefisk tar en amerikaner for å være hai, og forsøker forgjeves å klistre seg inntil han. I alt to veldig fine dykk.
Sightseeing med George på St. Kitts
På St. Kitts lå vi i Port Zante Marina. Her ble vi kjent med Sverre Myhre i Roam. Han har kjøpt Roam, en Beneteau 47,7 Oceanis nord i USA og har seilt den alene sydover langs kysten til Karibien.
Sammen med Sverre, Kari og Eilif drar vi på sightseeing med George i Smile on me Taxi. George fyller 74 år 3. mai i år, og har hatt lappen i 53 år. Han tar oss trygt rundt på øya. (Etter å ha sett andre taxier kjøre om kapp, er vi ekstra glade for at vi er med George). Med mye humor forteller han den ene historien etter den andre. Steinhusene på St. Kitts minner oss om England, og George forklarer at steinene faktisk kommer derfra. Steinene ble brukt som ballast i skipene på ferden fra England til St. Kitts. Frem til St. Kitts fikk sitt eget sukkerraffineri, ble sukkermelasse i tønner fraktet med skip tilbake til England.
George sier de ikke har politikk på St. Kitts. I stedet har de ”politrics”. Det skinner igjennom at han ikke er helt fornøyd med hvordan regjeringen styrer øya. De sier de vil satse på turisme, men da må de jo bygge flere hoteller, sier han og peker ut en hotellruin i Basseterre. Rundt neste hjørne peker han ut ”Hotel California”. Der sjekker du inn bare en gang, humrer han. Basseterres kirkegård holder nok ikke som hotell for turistene, nei.
Sukkerproduksjonen på St. Kitts gikk med tap og regjeringen har besluttet at den skal opphøre. Sukkerarbeiderne fikk økonomisk kompensasjon, og siden 2005 har avlingene ligget brakk. De kan ikke slutte med sukkerproduksjon uten å ha alternativer klare, mener George.
På Romney Manor, en gammel plantasje, besøker vi Caribelle Batik og får en innføring i hvordan de lager batikk. Det er en langdryg prosess der mønsteret først skjæres ut i voks før det dyppes i farge. Tøyet må så tørke, før det dyppes i den neste fargen. Jo flere farger, jo lengre tid tar prosessen.
Caribelle Batikk har nydelige kjoler, skjorter, t-skjorter og hatter, og Visa’n går varm i kortmaskinen. Hagen rundt huset er en drøm for botanikere og fotomotivene er mange. Rester av et gammelt tårn står i et hjørne av hagen, omgitt av grønne planter og fargerike blomster. Kari poserer ved tårnet i den nye hatten sin.
The Brimstone Hill Fortress ble skrevet inn i UNESCO’s liste over verdens kulturarv i 1999, og George kjører oss opp de bratte bakkene. Fortet er velholdt, vedlikeholdsarbeid pågår kontinuerlig for å holde det i stand. Vi blir vist en film om øyas og fortets historie, og det er spennende utstillinger om Arawak- og Caribindianerne, europeernes bosetning og slavetiden.
Med hodet fullt av nye opplysninger, kjører vi til Rawlins Plantation for lunch. Hagen er vakker med blomster i alle regnbuens farger. Vi er særlig imponert over de spesielle vifteformede palmene. Hovedhuset er majestetisk. På verandaen nyter vi en drink før lunch. Utsikten mot Statia er nydelig.
Etter lunch stopper George ved the Black Rocks. Det er svarte steiner som ble formet av vulkanen Liamuiga (1 156 meter) for 400 år siden. Englenderne kalte lenge vulkanen Mount Misery på grunn av disse utbruddene.
På vei tilbake til Basseterre spør vi George om de produserer rom på St. Kitts. Jo da, svarer han, tre typer: 1 illegal og 2 legale.
I Basseterre kjører vi innom tollen for å sjekke ut, i morgen skal vi videre til Statia. Om dere bare husker en ting fra St. Kitts, sier George i det vi vinker ha det, så husk at ”Amazing Grace” ble skrevet her.
Vi seiler til Montserrat
Aske fra vulkanen
Vi kommer tilbake!
Plymoth er begravet i aske
Regn har gravet frem hus fra asken
Askestrømmen gjennom Plymoth
Det ryker fra vulkanen
Flyplassen ligger under aske, indianerlandsbyen er urørt
Sedna i Little Bay
I hagen på Golden Rock Estate
Apekatt på Golden Rock Estate
Romney Manor
Verandaen til Rawlins Plantation
Plantasjeeieren?
Black Rocks
George