I løpet av de siste ukene har vi besøkt vårt foreløpige favorittsted, Herm. Vi har opplevd en skikkelig tåkeseilas og vært vitner til avmasting av en fransk seilbåt. Den beryktede og fryktede Biscayabukta er overvunnet og vi har utført borgerplikten i La Coruña. Nå cruiser vi nedover atlanterhavskysten i Portugal mot Lisboa.

Kanaløyene

Fra Cherbourg seilte vi til Guernsey, en av kanaløyene mellom Frankrike og England. Guernsey er en del av Bailiwick of Guernsey, en øygruppe som består av 7 øyer. Øya Jersey ligger sør for Bailiwick of Guernsey innover mot det franske fastlandet og var dessverre ikke på veien denne gangen.

Guernsey og Lihou Island

På Guernsey lå vi i Victoira Marina i hovedstaden St. Peter Port. Marinaen hadde bra fasiliteter og tilbød blant annet gratis trådløs internettoppkopling. Fint å kunne lese Nettavisen, VG og Aftenposten på nett daglig! Vi fikk også laget ferdig web-sidene våre og lagt de ut under domenet www.sedna.no. Bilder og reisebrev fra turen vår vil vi heretter bli lagt ut på disse sidene.

Forskjellen fra høy- til lavvann er stor i området rundt den engelske kanal. I St. Peter Port opplevde vi en differanse på mer enn 8 meter! Landskapet rundt forandrer seg enormt og det kan være vanskelig å kjenne seg igjen fra høyvann til lavvann og omvendt. Victoria Marina hadde løst den store forskjellen på høy- og lavvann ved å bygge en såkalt ”sill” av mur mellom den ytre og den indre havnen. ”Sillen” holder vannet inne i den indre havnen, slik at den alltid holder en minimum vannstand på i underkant av 2 meter.

Vi ble anbefalt å ta rutebussen for å få sett litt mer av Guernsey. Det er mange ruter både rundt og på tvers av øya. Bussen stopper hvor som helst langs ruten og går relativt ofte. Vi kjøpte et klippekort og tok bussen som gikk anti-clockwise rundt øya. Bussturen ble en opplevelse i seg selv. Det gikk unna på smale, svingete veier der det så vidt var plass til at bussen kunne runde hushjørner og møte andre biler, for ikke å snakke om andre busser!

Vi gikk av bussen på vestsiden av Guernsey for å gå ut til Lihou Island. Øya er et naturreservat med et rikt fugleliv og kan bare nås på lavvann. Ved fjære kommer det frem en sti/brosteinsbelagt kjerrevei man kan følge ut til øya. Det blir liggende noe vann på stien, men med riktig skotøy er det ikke noe problem. Svein-Hugo hadde joggesko…

Etter turen til Lihou Island, en bedre lunch på et koselig vertshus var det tid for dagens store høydepunkt: En matinéforestilling på Mallard Cinema med Star Wars III. Når en har vært uten TV i et par måneder er det ganske deilig å kunne sette seg i en kinosal og få en skikkelig filmdose igjen!

Herm

En ettermiddag tok vi fergen fra Guersney og ut til Herm. Den beskrives med ”Paradise Found” og ”As you set foot on the shores of Herm Island expect to be captivated” i brosjyrene. Etter besøket kan vi så absolutt si oss enige i beskrivelsene. Øya er fantastisk flott med nydelig natur og vår hittil klare nummer 1! Vi spaserte rundt øya på et par timer med flere stopp for å ta bilder og nyte utsikten. Vel tilbake ved havnen var det tid for Herm Icecream. Den lages på øya og selges kun i fire av restaurantene på Herm. Deilig!

Jeg kan vanskelig beskrive denne fantastisk vakre øya med ord, så vi har lagt ut flere bilder fra vårt besøk der på www.sedna.no.

Tilbake til Frankrike

På Guernsey traff vi igjen Carisma med Ingvild og Leif fra Aker Brygge, og ble kjent med Sonja og Jan i danske Drivert. Fra Guernsey seilte vi sammen med Carisma og Drivert til Trébeurden i Frankrike og videre nedover den franske kysten til L’Aber Benoit og Camaret.

Tåkeseilas

På vei til L’Aber Benoit fikk vi igjen en tåkeseilas. Sikten kom og gikk, men var aldri under 1 nm (ca. 1,8 km). Helt til vi skulle starte på selve innseilingen. Da tyknet det til og vi seilte i en grøt av tåke. Med radaren på og PCen med kartplotter ved siden av, gikk vi med 3-4 knop innover. Jeg hadde ”hodet i radaren” og Svein-Hugo stod klar med roret. Jeg så et ekko på radaren rett i baugen 1 nm unna. Det skulle ikke være noe land eller bøyer rett foran oss på denne avstanden og vi var sikre på at det var en seilbåt. Ekkoet kom stadig nærmere. 0,5 nm og så bare ¼ nm. Vi ser den fortsatt ikke. Plutselig dukker det opp en stor skygge 50 m foran båten. Det er vestmerket som i følge kartplotteren skal være 0,5 nm lenger øst! Svein-Hugo tok roret og fikk svingt unna vest for bøyen. Puh! Et par minutter senere ser jeg en skygge av en seilbåt passere på vår babord side. Den så vi aldri på radaren, håper de så oss… Så ser jeg et stort ekko på radaren. Igjen er det rett i baugen og bare 1 nm unna. Hva kan det være? Et stort skip her inne? Nå er det bare 0,5 nm unna. Så ser vi det i kartet, det må være den øya der. Vi går litt mer til styrbord og sklir med ett ut av tåka. Det var som om noen skrudde på lyset! Vi så nå de grønne og røde bøyene i leden inn til L’Aber Benoit. Pulsen dempet seg noe og pusten gikk litt lettere. I The Yachtsman’s Bible Reeds Nautical Almanac for 2005 (Reeds) står det om ankringsplassen ”Excellent, but do not enter at night, in poor visibility…”

Fanging og avmasting av franske seilbåter

I L’Aber Benoit var det i følge Reeds lagt ut bøyer vi kunne fortøye i. Det lå mange bøyer oppover i elven. De fleste var mindre bøyer merket med Private. De større hvite bøyene var derimot ikke merket på noe vis. Vi antok derfor at det måtte være disse bøyene som var omtalt i Reeds, og fortøyde Sedna i en av disse. Noen minutter bak oss kom Carisma og Drivert. De fant hver sin bøye og fikk fortøyd. Carisma ble så bedt om å flytte seg til en annen bøye av noen lokale franskmenn og gjorde som de ble bedt om. På kvelden inviterte vi over til ankerdram, kaffe, kaker og en prat om dagens seilas.

Neste morgen går Svein-Hugo opp på dekk og sier ned til meg at Carisma har flyttet seg i løpet av natten. Merkelig. Litt senere ser vi Leif i Carisma ro bort til en fransk seilbåt. Han snakker med en gestikulerende franskmann. Vi ser Leif legge hodet på skakke med hendene under som for å vise at han sover. Leif ror så bortom oss og forklarer hva som er hendt. Ingvild og Leif hadde våknet ved 5-tiden om morgenen av et brak etterfulgt av et kla-dunk. Leif løp opp på dekk med lommelykt og trodde ikke sine egne øyne. Bak på Carisma mellom davitterne (som brukes til å heise opp jolla) hang det fast en liten fransk seilbåt. Bøya Carisma lå fortøyd i hadde slitt seg og de hang nå fast i den franske seilbåten som var fanget bak i davitterne. Her kunne de ikke bli liggende. Han ropte på Ingvild for å få hjelp. De prøvde å dytte bort den franske seilbåten for å komme løs. Spoing. Der gikk forstaget på den franske seilbåten. Spoing. Der gikk masten. Carisma, nå fri fra den franske seilbåten, ble tatt av strømmen og stoppet mot en større gummibåt som lå fortøyd på bøya lenger ut. Ingvild og Leif fikk startet motoren og snirklet seg ut mellom alle båtene i stummende mørke. Litt lenger opp i elven fikk de kastet anker.

Den gestikulerende uheldige franske seilbåteieren ble beroliget og smilte til og med da Leif kunne bekrefte at forsikringsselskapet ville dekke skadene.

Etter denne hendelsen ble alle de tre skandinaviske seilbåtene henvist til de riktige bøyene av lokale franskmenn. Hvorfor hadde de ikke sagt det med en gang da de ba Carisma om å flytte seg fra den første bøya kvelden før?

Channel du Four

Fra L’Aber Benoit seilte vi gjennom Channel du Four mellom øya Ile D’Ouessant og fastlandet ned til Camaret. Channel du Four er kjent for sin sterke strøm, og vi ville unngå kombinasjonen medstrøm og motvind. Det betyr bølger i mot og veldig krapp sjø, noe som gjør at båten slår ned for hver bølge. (Vi seilte under slike forhold inn til Inverness i Skottland i fjor sommer, og det smalt som om båten skulle revne…). Værvarselet sa at motvind var mulig og vi valgte derfor å gå på slack, dvs. på det tidspunktet strømmen snur og det er tilnærmet ingen strøm. Når vi kom til Channel du Four fikk vi vinden fra siden og kunne seile slør ned til Camaret. Skulle gjerne hatt litt medstrøm da!

Biscaya

Camaret var vårt utgangspunkt for å krysse den fryktede Biscayabukta. Vi ankom Camaret fredag 29.07. på kvelden og fikk i løpet av lørdag formiddag bekreftet vår anelse om at søndag 31.07. ville være en bra dag å starte kryssingen av Biscaya. Resten av lørdagen ble så brukt til innkjøp og forberedelser til den store seilasen.

Lørdag kveld var båt og proviant forberedt. Det eneste som gjenstod var å ringe mine foreldre og fortelle om planene våre.

Dersom nødpeilesenderen vår løses ut, vil redningstjenesten først ringe det telefonnummeret vi har oppgitt for å forsikre seg om at vi faktisk er ute på tur og dermed kan være i nød. På denne måten sikrer de seg mot å sette i gang store redningsaksjoner for noen som ligger hjemme på sofaen! Vi har oppgitt nummeret til mine foreldre og det er derfor viktig å oppdatere de på hvor vi er og hvilke planer vi har videre.

Marinaen hadde telefonautomat, men for å bruke den trengte vi telefonkort. Telefonkort fikk man bare kjøpt inne i byen. Syklene var pakket og stuet bort og vi var lite lystne på å gå 2-3 km inn til byen. Anne og Reinhard i Free Sandy kom oss til unnsetning og vi fikk låne deres mobiltelefon. De skal i likhet med oss delta i Atlantic Rally for Cruisers (ARC) fra Las Palmas på Gran Canaria til St. Lucia i Karibia.

Søndag 31.07. kl. 07:15 startet vi på turen over Biscaya fra Camaret i Frankrike til La Coruña i Spania. Vi var nå fire båter i følge; Carisma, Drivert, Free Sandy og Sedna. Det ga en ekstra trygghet og vi hadde jevnlig kontakt på VHFen. Under ensomme nattevakter var det godt å se lanternene fra de andre båtene og vite at det bare var å kalle de opp på VHFen ved behov.

Mandag 01.08. fikk Drivert problemer med selvstyringen. Med bare to personer om bord til å dele vaktene er det avgjørende at båten kan styre seg selv. Drivert kalte opp de tre andre båtene etter tur og forhørte seg om noen hadde hydraulikkolje om bord. Verken Carisma, Free Sandy eller vi har hydraulisk selvstyring om bord. Free Sandy bruker imidlertid hydraulisk olje til akterstagstrammeren og hadde en kanne om bord. De overleverte oljen og Drivert fikk reparert selvstyringen. Sonja hadde da styrt for hånd i mange timer i strekk og var glad når selvstyringen var reparert.

Det første døgnet av seilasen hadde vi god vind og seilene stod bra. Vinden dabbet etter hvert av og vi motorseilet så et snaut døgn. Vi hadde da storseil og forseil oppe og kjører motoren på et lavt turtall. De siste 12-18 timene gikk vi for motor.

Svein-Hugo og jeg delte opp døgnet i 6-timers vakter. Svein-Hugo hadde vaktene fra kl. 2-8 og fra 14-20, mens jeg gikk fra 8-14 og fra 20-2. Dette fungerte veldig bra for oss i bra vær. Vi fikk sovet nok og var uthvilte når en ny vakt stod for tur. I dårlig vær er nok 6 timer for lenge. Fordelen med våre 6-timers vakter i fint vær er at vi er uthvilte om vinden skulle øke til kuling og det som verre er.

I Biscaya så vi ordentlige delfiner for første gang på turen. De var store og flotte. Delfinene kom i flokk på 20-30 dyr og holdt seg rundt båten i noen minutter før de dro videre. Carisma så også 3 store hvaler. Å se hval gir en litt skrekkblandet fryd. Det er artig å se disse store, flotte dyrene, men skrekken er å seile på en. Om natten sover de i vannoverflaten og man har ikke mulighet til å oppdage de før det er for sent.

Hva gjør man så for å få tiden til å gå på en overfart på 2 døgn og 7 timer? Bortsett fra å trimme seil når vinden endrer seg og å holde utkikk, er det stort når det kommer delfiner på besøk. Å snakke i VHFen med de andre er også bra. Ellers blir det mye bøker, og til nattevaktene har vi med lydbøker, spanskkurs og musikk. Så selv om det er litt kjedelig og det ikke skjer så mye, så får man tiden til å gå. Man får jo ikke akkurat gått noe sted…

Oppsummert kan jeg vel si at vi hadde lite vind, små bølger og en bra tur over Biscaya som gikk over all forventning!

Spania

I La Coruña feiret vi overseilingen med en treretters middag om bord i Drivert. Sonja og Ingvild laget Paella med fisk og skalldyr – meget godt! – og vi feiret til langt utpå morgenen.

Bursdagen min 4. august ble også behørig feiret med en bedre skalldyrmiddag for to. På skalldyrplaten var det tre forskjellige sorter krabbe, langustiner (kreps), snegler og noe annet vi ikke helt vet hva var. Veldig godt! Svein-Hugo hang opp splittflagget (KNS) og storflagget i anledning dagen. Anne i Free Sandy hilste også med gratulasjoner skrevet med flaggkoder fra masten. Det var veldig koselig og jeg ble ganske rørt. Dagen ble avsluttet med stort fyrverkeri (det var festival i byen!) og en spansk Cognac om bord i Free Sandy.

Borgerplikten ble gjort i La Coruña

I La Coruña oppsøkte vi det norske konsulatet for å gjøre borgerplikten i anledning høstens stortingsvalg. Det var en opplevelse. Konsulen, som også er konsul for Danmark og Sverige, var veldig glad for å få besøk. Og ja, han hadde mottatt noen papirer for stortingsvalget, men det stod bare på norsk og det kunne han ikke lese. Han ringte ambassaden i Madrid, men der var det ingen til stede som visste noe om valget. Det var jo fredag etter lunch... Vi fikk se papirene han hadde fått og fulgte instruksjonene. Vi ble enige om at han skulle sende stemmekonvoluttene videre til ambassaden i Madrid. Vi håper de kommer frem! Stemmegivningen var gjort, men konsulen ville ikke gi slipp på oss riktig enda. Han ville så gjerne få vise oss rundt i konsulatet. Lokalene var nedslitte og inneholdt mange kontorer med noen møbler hist og her. Bilder av det norske kongeparet og den svenske dronningen så vi også. Han fortalte at hans farfar, far, onkel og bror alle hadde vært konsuler før og samtidig med han. De hadde også drevet en familiebedrift ved siden av konsulatet. De andre konsulene var nå avgått ved døden eller for syke til å arbeide, og familiebedriften nedlagt. Det var nok å drive konsulatet nå når det bare var han selv tilbake. Vi forstod det slik at det ikke var så mye å gjøre annet enn å ta i mot skandinaver med ujevne mellomrom.

I La Coruña var vi og så Torre de Hércules, Herkules tårnet. Det er det eldste fyrhuset i verden, og ildsjeler i La Coruña jobber for å få det innskrevet i UNESCO World Heritage List. På toppen av tårnet (Svein-Hugo må alltid opp i slike tårn) var det flott utsikt over byen og innseilingen fra Biscaya.

I La Coruña møtte vi også flere andre norske båter. Blue Marlin fra Stavanger skal også være med i ARC. De er fem om bord; to voksne, tvillingjenter på snart 6 år og en nevø på 16. De ba oss på lørdagsgrøt på en søndag. Helen Kate fra Oslo og en Najad fra Flekkefjord skal også over til Karibia, men de planlegger begge å seile om Kapp Verde.

Portosin, Santiago de Compostella, vakre Isla Cies og Bayona

Fra La Coruña seilte vi videre til Portosin. Der tok vi buss inn til Santiago de Compostella, en gammel by i byen med en berømt katedral. Katedralen ble grunnlagt når levningene til Jesus disippel James ble oppdaget på 800-tallet og kongen befalte den bygget. Santiago de Compostella er fortsatt et mål for mange pilegrimer.

Fra Portosin seilte vi til Islas Cies. Det er noen nydelige øyer som ligger 7 nm fra Bayona i Spania. Vi ankret opp ved siden av en svensk båt. Etter oss kom Drivert og Carisma. Når det så kom enda en svensk båt til, var det som en skandinavisk invasjon. I kveldingen rodde vi sammen med mannskapet i Carisma og Drivert inn til stranda med engangsgriller og grillmat. Det gikk helt fint helt til vi tente opp den med litt futt i. Da kom det to voktere og så strengt på oss og delte ut en informasjonsbrosjyre på engelsk. Der stod det blant annet ”Remember that you cannot: …Lighting any type of fire…” Ja, så var det bare å hente vann og slokke grillene igjen. Danskene i Drivert hadde imidlertid en lukket grill som vokterne ikke oppdaget. Der fikk vi grillet maten vår.

Høydeskrekken min får prøvd seg mange steder vi besøker på turen og Isla Cies var intet unntak. Vi gikk vi tur til Faro de Cies, et fyrhus på toppen av øya. Siste del av veien opp er det en kjerrevei som snor seg oppover med flere hårnålsvinger opp til toppen. Det var langt ned... Utsikten fra toppen (når jeg stod godt innpå platået) var imidlertid vel verdt strevet.

Bayona ble neste stopp på turen. Det er nå ikke lenger så langt i mellom havnene, og vi kan seile selv om vinden er svak og farten lav. Inn til Bayona ble det plattlens. Det er alltid moro når vi får til det!

Portugal

Frisk seilas til Viana do Castelo

Bayona ble siste spanske havn på turen i denne omgang. Torsdag 18. august seilte vi de 32 nm ned til Viano do Castelo i Portugal. Seilasen ble svært varierende. Vi begynte med plattlens med forseil (genoa) og storseil. Da det stilnet mer av, tok vi inn storseilet og heiste genakkeren ved siden av genoaen. Vi festet spribommen til genoaen for å holde seilet bedre. Vi suste av gårde. 5 knop i 6 m/s er ikke dårlig! Senere økte vinden igjen og vi tok inn genoaen og seilte bare for genakker. Og så økte vinden enda mer og nok en gang tok vi ned genakkeren i seneste laget… Denne gangen heldigvis uten å spjære seilet. Nå bør vi ha lært at genakkeren skal tas ned når det blåser 9-10 m/s!

Det blåste mer og mer etter som vi nærmet oss moloen og bølgene bygget seg opp. Det skal bli deilig å komme innenfor moloen, sa vi til hverandre. Vel, innenfor moloen blåste opp i 18 m/s… Vi fortøyde båten i marinaen i 12 m/s vind. Heldigvis fikk vi god hjelp av Leif i Carisma og Sonja og Jan i Drivert som hadde kommet inn før oss.

Viana do Castelo

I Viano do Castelo ankom vi dagen før starten på årets festas (festival), festas romaria dedikert til Nossa Senhora da Agonia. Vi har opplevd flere opptog med trommer og flotte klesdrakter. Opptogene gikk flere ganger hver dag i tre dager.  Trommeslagerne hadde store trommer over skuldrene og slo som om det stod om livet. Lyden var øredøvende. Gutta med stortrommer begynte å bli rimelig slitne etter hvert… Det var mat-, vin- og håndtverksboder, salg av vaffelstenger fylt med sjokolade-, kiwi-, jordbær-, grapefrukt- og bringebærsaus og mye god stemning. Og selvsagt var det fyrverkeri hver kveld.

Festivalen ble avsluttet med tyrefekting søndag. Svein-Hugo kjøpte billetter og tok meg med. Det var tre tyrefektere til hest som holdt på i to omganger hver seg. De var fantastisk flinke til å styre hestene og kunne få de til å gå i alle retninger, danse etc. Tyrefekteren til hest skulle få kontakt med oksen og få den til å løpe etter hesten. Tyrefekteren skulle så stikke oksen med en pyntet pinne med en pilspiss i enden, først med lange pinner, deretter med korte som var ordentlig vanskelig å få til å sitte. Etter 5-6 pinner var tyrefekteren ferdig og bukket seg ut. Jeg bør vel nevne at blant de tre tyrefekterne var det en dame, Ana Batista. Damene på tribunen jublet ekstra for henne, mens mennene var noe mer avventende.

Etter hver tyrefekter var det 8 mann som stilte seg opp på en rekke etter hverandre mot oksen. Den første mannen skulle få oksen til å løpe mot seg for så å kaste seg selv opp på oksen ved å ta tak i hornene. Deretter skulle de 7 andre hjelpe han med å stoppe oksen. En skikkelig kamp mann mot okse og den beste delen av showet. Det gikk stort sett mye hardere ut over mennene enn oksen; 2 av guttene ble båret ut under showet.

Tyrefektingen her i Portugal er i følge de som har greie på det langt mindre smertefull og blodig enn den i Spania. Her får oksen leve og blir geleidet ut av arenaen av andre okser med bjeller rundt halsen. Et lite show i seg selv, særlig når en av bjelleoksene ble igjen i ringen!

I Viano do Castelo inviterte vi mannskapet i Drivert og Carisma på middag. Svein-Hugo kokkelerte og laget en ny rett som ble svært godt mottatt og spontant gitt navnet ”Sedna”. Oppskrift skal bli lagt ut på nettet!

Store skogbranner i områdene rundt Viana do Castelo ødela dessverre noe for festivalen. Det regnet aske og vi måtte holde alle luker stengt i 2-3 døgn. Vi fikk rapporter fra båter både lenger nord og sør om at det var like ille der. I ettertid har vi fått vite at det var en brannmann som hadde satt i gang brannene og at han nå er tatt av politiet.

Heldigvis rakk vi å gå de 630 trappetrinnene fra byen og opp til Basilica (kirke) på Monte de Santa Luzia før skogbrannene startet. Fra toppen var det flott utsikt over byen og innseilingen. Svein-Hugo klatret i tillegg de 150 trinnene opp i tårnet i kirken – jeg syntes de 630 trinnene var mer enn nok i varmen!

Póvoa de Varzim og Porto

Fra Viana do Castelo seilte vi videre til Póvoa de Varzim, en times busstur unna Porto. Dessverre er havnen nærmest Porto, Leixões stengt fra 1. august og frem til november for reparasjoner. Fordelen er at vi som ARC-deltakere får halv pris i marinaen i Póvoa de Varzim.

Põvoa de Varzim er en strandby som stort sett lever av turisme, med byens Casino som en av attraksjonene. I følge boken Atlantic Spain & Portugal (som beskriver sjøveien og marinaene langs atlanterhavskysten av Spania og Portugal) er byens skyline som et lite Manhattan. Vi er vel ikke helt enige i den beskrivelsen, selv om høyhusene, som huser byens turisthoteller, ligger på rekke og rad langs stranden. Stranden er stort sett tettpakket av folk. De ligger som sild i tønne og det er vanskelig å finne veien ned til sjøen.

Fra Póvoa de Varzim tok vi bussen inn til Porto der vi leide oss inn på hotell for en natt. Gamlebyen i Porto står på World Heritage List og er med sine trange, bratte smug riktig sjarmerende. Nede ved elven ligger fortausrestaurantene tett og man har god utsikt over til Portvinskjellerne på den andre elvebredden.

Porto er portvinenes hjemby. Vindruene dyrkes frem på bratte terrasser av stein i Douro-dalen, som ligger videre inn i landet for Porto. Med sine kalde vintre og varme sommere er Douro ideell for fremdyrking av druer til Portvin. Det har blitt dyrket vin i Douro siden før romertiden.

I det 17. århundre var England og Frankrike stadig i krig med hverandre, og engelske forhandlere fikk ikke levert sine Bordeaux-viner. De engelske forhandlere fikk smaken på de smaksfulle robuste vinene fra Portugal. Når så England satte lavere skatt på importert vin fra Portugal enn fra Tyskland og Frankrike i den såkalte Methuen traktaten i 1703, ble England hovedmarkedet for viner fra Douro i mer enn et århundre.

Vinen ble fraktet på skip fra Porto til England, men de portugisiske vinene hadde ikke så godt av turen over Atlanteren. Forhandlerne begynte derfor å tilsette brandy for å ”styrke” vinen mot påkjenningene sjøtransporten påførte dem. Etter kort tid ble ren druesprit (77 %) tilsatt vinen under gjæringen, og Portvin, slik vi kjenner den i dag, var oppfunnet.

I Porto ligger det i dag mange Portvinskjellere, der produsentene lagrer Portvin. Portvinskjellerne tilbyr omvisninger og smaksprøver. Vi besøkte fire forskjellige kjellere og hadde da fått nok Portvin for en stund.

I morgen seiler vi videre retning Lisboa. Det gjenstår 186 nm, så det blir nok et par stopp på veien dit.

12. september kommer Tom Idar (kollega av Svein-Hugo og båtboer på Aker Brygge), Veronica (en venninne av Tom Idar) og Lars-Michael (en venn av meg som jeg reiste sammen med i Australia og på Bali for et par år siden). De skal være med på seilasen fra Lisboa via Madeira til Lanzarote. Vi gleder oss til å få venner på besøk!

Svein-Hugo venter på bussen

Herm mellom Shell Beach og Belvoir Bay

Belvoir Bay og Shell Beach

Herm Harbour ved lavvann

Herm Harbour ved høyvann

Svein-Hugo reparerer bilgepump

På vei ut fra Trébeurden

Bøyetog i L'Aber Benoit

På vei ut i Biscaya

Biscaya er krysset!

Blindpassasjer som kom på i Biscaya

Biscaya-fest i Drivert

Anne og Reinhard i Free Sandy

På konsulatet i La Coruña

Storflagging på Ragnhilds bursdag

Svein-Hugo på toppen av Hercules Tower

Ragnhild og Hercules Tower

Sliten etter 90 nm

Svein-Hugo, Leif, Ingvild, Sonja og Jan i Santiago de Compostella

Svein-Hugo og Leif på festningen i Bayona

Plattlens med genakker og genoa

Opptog i Viana do Castelo

630 trappetrinn...

Tyrefekterne hilser publikum

Kampen mann mot tyr er i gang